Da jeg møtte min jobbkollega som eier kontonummeret med de magiske sifrene, var det et selvsikkert glis over munnen hans. Det årlige veddemålet om at min favorittklubb Leeds United minst ville klare sluttspill, synes å gå i hans favør. For n-te gang.
Men prinsipper er prinsipper, og dem firer en ikke på. Veddemålet kommer til å gå til jeg – eller han – stuper, eller går konkurs!Motgangen har vart i et dusin år, og lite tyder på at det slutter med det første. Jeg har allerede innsett at jeg kommer til å bidra til husholdningsøkonomien hans en gang de neste ukene. For den dagen det er matematisk umulig at Leeds kan havne blant de seks beste i Championship, tikker det inn nok en melding. Med de samme sifrene – og en kort betalingsfrist. Garantert!
Vant til motgang
Det kan jeg leve med, for jeg har allerede begynt å spare til hans fondsmidler. Verre er det å være hjelpeløs tilskuer til elendigheten på Elland Road. Men vi som har fulgt med laget siden storhetsdagene, er vant til motgang. Før hadde vi helter på banen. Nå står de på sokkel utenfor, for å minnes tiden da klubben kun ble omtalt som Super Leeds.
En høst som endte med Brann-nedrykk, kostet. Etter noen dager med fri som bidro til at jeg i det minste ikke tenkte på Brann-elendigheten hele døgnet, ble jeg dradd inn i nedrykssumpen igjen. Som om jeg ikke har vært der nok!
Jeg så Leeds spille bortekamp mot Derby. Det burde jeg kanskje ikke gjort. Ikke bare tapte de 0-2, men Leeds hadde ikke et eneste skudd på mål i vel nitti minutter. Ikke én eneste gang var mine favoritter i nærheten av å score mål.
Verre var det at jeg fikk noen deja vu-opplevelser jeg godt kunne klart meg uten. Leeds hadde faktisk ballen ganske mye i oppgjøret, men det var helst på egen banehalvdel. Der trillet de ball til hverandre uten at de brukte mye energi på å flytte ballen, og spillet, lenger opp på banen.
Minnet det meg om noe? Ja.
Og etter kampen uttalte vår manager at han var ganske bra fornøyd med at Leeds styrte spillet.
Hørt det før? Ja. Mange ganger!
Handler om å unngå nedrykk
Siden har Leeds tapt flere kamper, røket ut av FA-cupen, og vi har spilt i ni timer uten å score ett spillemål. En enslig straffescoring som ga et ufortjent poeng borte mot Nottingham, ble hele desember-fangsten.
Neil Redfearn er sesongens tredje manager. Han er uten erfaring fra divisjonen, og ble hentet fra klubbens eget ungdomsakademi. Han har ikke overraskende satset på mange unggutter, uten at det så langt har gitt den store suksessen.
Unge, lovende spillere, og en trener uten kjennskap til divisjonen!
Hørt det før? Ja, i hele fjor.
Da skjønner en godt at dagens situasjon handler om å unngå nedrykk. Det ser slett ikke bra ut. Leeds er ett poeng fra nedrykksplass, og da er jo håpet at noen smarte kjøp i januarvinduet kan snu den onde trenden.
Ustabil italiener
Nei da, så enkelt er det ikke når yndlingsklubben heter Leeds. Så lenge klubben eies av en ustabil italiener med navn Massimo Cellino, og er én av to klubber i divisjonen som har fått forbud mot å kjøpe nye spillere i januar, er det ikke bare å kjøpe seg ut av trøbbel.
Cellino & Co har ikke overraskende funnet noen smutthull i regelverket som gjør at Leeds kan hente spillere på lån ut sesongen. Slikt gir håp, helt til en skjønner at det kommer flere italienere til klubben!
Som om vi ikke hadde nok. I sommer kom det en busslast med italienske spillere med erfaring fra serie B og C til Elland Road. Jeg har ikke det minste mot italienere – jeg har til og med noen gode, italienske venner – men er det resepten for å ta steget ut av den fysisk knallharde divisjonen?
Nei, og nei, og nei! Det er klubber som har erfarne managere, granittklosser på minst 195 cm i midtforsvaret, midtbanespillere som fosser fremover, og raske angripere som ofrer liv og lemmer for å tuppe ballen i mål, som har rykket opp de siste sesongene.
Hva har vi? En italiensk stopper som er anklaget for rasisme, og som risikerer utestengelse i fem kamper, en brasiliansk playmaker på nitten år som er like forundret i hver kamp over at tacklingene flyr i knehøyde, og en Rodolph Austin som er i konflikt med manageren. Den tidligere Brann-spilleren er en av få spillere i Leeds som fikser den fysisk tøffe spillestilen.
Så da er kanskje håpet at han blir bedre og bedre for hver kamp etter at han kom tilbake fra skade.
Elendigheten har ingen grenser
Nei, elendigheten har ingen grenser når det gjelder Leeds. Austin skal visstnok selges nå i januar, og klubbene som ligger an til å sikre seg den tidligere Brann-spilleren er Brighton eller Millwall. Begge ligger bak oss på tabellen – nå!
Jeg har ilagt meg selv et midlertidig veddemålsforbud, men i bettingsonen hadde jeg satt penger på at Millwall eller Brighton — eller begge - snart passerer Leeds på tabellen.
Jeg har allerede innstilt meg på at dette blir mer enn et år med Levanger, Jerv, Follo og Åsane i aksjon. Til høsten må jeg - igjen - plotte inn steder som Gillingham, Fleetwood og Yeovil på kartet der Leeds-busslasten med italienere skal spille. Hvilket eksotisk fotballår det ligger an til å bli!
I mens kan barna til min Olsvik-boende kollega se frem til ekstra store påskeegg!
Marching on together! Mot League one!