Kort om saken:
Cristiano Ronaldo og Lionel Messi er regnet som nåtidens beste fotballspillere.
Tirsdag møtes de – for kanskje siste gang – når Barcelona og Juventus møtes i Champions League.
Avspark kl. 21.00 på Viasport 1.
«Smaalige manøvrer imellem rivaliserende korporationer.»
Slik tolket forfatter, historiker og samfunnsdebattant Henrik Wergeland ordet rivalisering.
Han tenkte nok ikke mest på sport, men det gjelder i høyeste grad der også.
Rivalisering er to eller flere, som helst er jevnbyrdige, og som «kriger» om det samme målet. Det kan være den peneste jenta i klassen, den feteste stillingen på arbeidsplassen, det kan være en gullmedalje på idrettsbanen.
Det kan nok forekomme mange «smaalige manøvre».
Men det er også rivaliseringen som har drevet sportens verden fremover.
De store duellene
Uten de intense duellene hadde ikke idrett vært mye å skrive hjem om.
Boksingen ble bedre med de ikoniske kampene mellom Muhammad Ali og Joe Frazier.
Duellene mellom Sebastian Coe og Steve Ovett på friidrett mellomdistanse splittet Storbritannia.
Motorsporten ble mer severdig på grunn av stridighetene mellom Alain Prost og Ayrton Senna.
Det finnes ikke noe mer intenst enn kampene mellom Barcelona og Real Madrid når tribunene er smekkfulle.
Kappløpet mellom Roger Federer og Rafael Nadal om å være den mestvinnende tennisspilleren har tatt sporten til et nytt nivå.
Og så har du kanskje den største av alle duellene, rivalene som har tatt verdensfotballen til et helt nivå, som har presset hverandre det siste halvannet tiåret:
Cristiano Ronaldo mot Lionel Messi.
Tirsdag kveld møtes de kanskje for en siste dans i Champions League-bataljen mellom Barcelona og Juventus på Camp Nou.
RONALDO vs. MESSI
De er begge på oppløpssiden av sine karrierer, så det er bare å nyte det som gjenstår. Du verden som de har dominert sporten så til de grader det siste 14–15 årene.
Ja, hvor skal vi begynne?
Kanskje med noen tall.
1. desember 2020 står Cristiano Ronaldo oppført med 1028 kamper, 750 mål og 264 målgivende i offisielle seniorkamper.
Lionel Messi er ikke mye dårligere: 884 kamper, 714 mål og 326 målgivende.
Cristiano Ronaldo har vunnet fem Ballon d’Or. Lionel Messi høyner med seks Ballon d’Or.
Messi har fire Champions League-triumfer, rivalen fra Portugal én mer.
CR7 har 56 hat trick i karrieren, Messi 55.
De er ulike som mennesker og fotballspillere.
Der Messi er en mer reservert person, ser rivalen ut til å nyte oppmerksomheten i større grad.
Messis driblerier og eventyrlige teknikk er kanskje det beste vi har sett gjennom tidene, mens vinnerinstinktet og fysikken til Cristiano Ronaldo er uten sidestykke. Det er ikke uten grunn at maskinen fra Madeira kalles «big game-player».
Utenfor banen representerer de hver sin rivaliserende utstyrsgigant. Messi er en av de viktigste i stallen til Adidas, mens CR7 er frontmann for Nike.
Da Cristiano Ronaldo ble spurt om rivaliseringen mellom ham og Messi, svarte portugiseren:
– Det at vi pusher hverandre, gjør også at konkurransen blir så mye bedre.
Messi mener at den påståtte rivaliseringen er medieskapt. Men argentineren kom med en erkjennelse da rivalen dro fra Real Madrid til Juventus:
– Jeg savner Cristiano. Det var litt vanskelig å se at han vant trofeer, men han var viktig for La Liga og sporten.
FEDERER vs. NADAL
I oktober vant Rafael Nadal (34) French Open og utlignet dermed Roger Federers (39) 20 Grand Slam-titler.
57 minutter etter spanjolens store triumf, sendte Federer ut følgende melding:
«Jeg har alltid hatt den største respekt for min venn Rafa som person og vinner. Som min største rival gjennom mange år, er jeg sikker på at vi har presset hverandre til å bli bedre spillere».
Federer og Nadal kommer til å inspirere yngre generasjoner lenge etter at deres karrierer er over.
Nadal vant deres første møte i Miami i 2004.
Nadal vant også Wimbledon-finalen i 2008, fortsatt omtalt som tidenes tenniskamp.
De har møtt hverander 40 ganger, Nadal har vunnet 24 av dem.
Men inntil i oktober var Federer den mestvinnende i antall Grand Slam-turneringer med sine 20 triumfer.
Nå er den rekorden utlignet og begge satser knallhardt på å slå den andre i 2021.
Tennisessene, som har dominert sporten i halvannet tiår, representerer en sunn og god rivalisering. De er tennishistoriens største spillere, men kunne ikke klart det uten hverandre. Fordi de motiverer og presser hverandre til det ytterste.
Når den ene legger et nytt Grand Slam-trofé til i samlingen, er det naturlig at den andre tenker: «Den neste triumfen bør bli min».
I tiåret som vi nylig ble ferdige med, har begge hatt trøblete perioder og blitt avskrevet minst én gang hver.
Men de har alltid slått tilbake.
Alltid like profesjonelle.
Alltid med den gjensidige respekten overfor hverandre.
COE vs. OVETT
De to mellomdistanseløperne Sebastian Coe og Steve Ovett tok friidretten med storm og satte tilsammen 15 verdensrekorder og vant åtte mesterskapsgull for Storbritannia.
Det å slå hverandre ga dem den største nytelsen.
Men de splittet også et Storbritannia i politisk krise og med høy arbeidsledighet på slutten av 1970-tallet og starten av 80-tallet.
De var to utøvere som kom fra hvert sitt sosiale lag.
Naturtalentet og den tidlig utviklede Ovett kom fra arbeiderklassen i Brighton.
Den lille og eksplosive Coe var utdannet og vokste opp i Londons vestkant.
For britene var det snakk om enten eller. Du var «Coe-person». Eller «Ovett-person».
Det var den medievennlige og diplomatiske Coe mot den litt mer tilbaketrukne Ovett, som kanskje litt ufortjent fikk stempelet «bad guy».
De var ulike på alle måter og mediene dyrket rivaliseringen.
Det ble sagt at de trente to ganger på julaften for å slå hverandre.
Det store målet var Moskva-OL i 1980 der Coe var favoritt på 800 meter, Ovett favoritt på 1500 meter. Hvem som vant? Ovett tok gull på 800, Coe på 1500.
Fire år senere skulle Coe for enhver pris vinne spesialdistansen, men måtte nøye seg med sølv på 800 meter. Coe vant igjen 1500 meter, mens Ovett skadet seg og ble fraktet ut av friidrettsstadion i Los Angeles på båre.
Coe og Ovett møtte hverandre kun syv ganger i løp gjennom karrieren, Coe vant fire av dem.
Deres rivalisering løftet interessen og gjorde Storbritannia til en maktfaktor i friidrett.
FRAZIER vs. ALI
De møtte hverandre i tre kamper, de gikk totalt 41 runder mot hverandre, og det var et konstant blodbad.
Muhammad Ali var i 1971 tilbake etter tre års utestengelse fordi han nektet militærtjeneste. Ali var så full av sinne og adrenalin. Han skulle virkelig ta verdenseneren Joe Frazier i Madison Square Garden i det som ble kalt Fight of the Century.
300 millioner TV-seere så den munnrappe frekkasen Ali slåss mot den noe mer ydmyke bondetampen Joe Frazier.
I 15 blodige runder holdt de det gående. Frazier ble den første bokseren som slo Ali. Etter kampen ble begge kjørt til sykehus, men de fortsatte munnhuggeriet der også.
I 1974 vant Ali på poeng i det som ble omtalt som en kjedelig kamp. Men halvannet år senere var det duket for Thrilla in Manila, der Ali forsvarte sitt mesterbelte mot Frazier.
Kampen var utmattende, langvarig (14 runder) og blir av bokseeksperter ofte omtalt som noe av det ypperste sporten har sett. Ali har selv sagt at møtet med Frazier på Filippinene var hans tøffeste kamp i karrieren.
Men nok en gang fikk Ali like mye oppmerksomhet for det han gjorde utenfor ringen. Bokselegenden var en mester i «mind games» og pressekonferansen før møtet med Frazier var ikke noe unntak.
Ali sammenlignet Frazier med en gorilla.
Han møtte journalistene med en gorilla-dukke i ringen under trening. Ali slo løs på den og ropte:
It's gonna be a thrilla, and a chilla, and a killa, when I get the Gorilla in Manila.
De var fiender i ringen, men fant etterhvert en slags form for respekt overfor hverandre.
Erkefienden Ali var til stede da Frazier ble begravet i 2011.
REAL MADRID vs. BARCELONA
Lite kan måle seg med en fotballrivalisering, og i fotballen er det ingenting som kan måle seg med Barcelona mot Real Madrid. Det er de intense duellene mellom de to hatlagene som stort sett har avgjort La Liga.
Men det har handlet om så mye mer enn fotball. Det har også handlet om politiske motsetninger og årtier med undertrykkelse.
El Clásico er prestisjeduellen som har overgått det meste innen fotballsporten.
Dette er kampen der gamle helter blir ønsket velkommen med flyvende grisehoder og der spøkelser fra fortiden kommer ramlende ut fra hvert eneste garderobeskap.
Dette er derbyet (det kalles derby selv om det er 700 kilometer mellom de to byene) hvor klisjeer blir brukt, resirkulert og gjentatt i det uendelige.
En må tilbake til den spanske borgerkrigen på siste halvdel av 1930-tallet og general Francos jerngrep for å forstå historien.
Barcelona representerte Catalonia, den fritenkende regionen nordøst i Spania som strevde hardt for å bli verdsatt og anerkjent av resten av landet.
Real Madrid var symbolet på den spanske statens sentralisering i hovedstaden. Real Madrid ble identifisert med Francos regime.
Under Francos diktatur ble alle regionale språk forbudt. Franco undertrykte den katalanske kulturen hensynsløst, og det var bare på hjemmearenaen Camp Nou de lokale kunne uttrykke sin identitet, sitt språk og veive med katalanske flagg.
Fotballklubben ble derfor bindeleddet for katalanerne. FC Barcelona ble døpt «mes que un club» – mer enn en klubb. Real Madrid ble omtalt som kongens klubb, hovedstadslaget som ble foretrukket av de sentrale myndighetene. Kanskje ikke så rart «El Clásico» er «mer enn en kamp»?
SENNA vs. PROST
Rivaliseringen mellom de to Formel 1-stjernene startet da Alain Prost og Ayrton Senna i 1988 ble lagkamerater i McLaren-laget.
Men det tok kort tid før Senna forsøkte å unngå at lagkameraten tok ledelsen i Portugal Grand Prix, da han forsøkte å presse Prost av banen.
De to verdenstoppene og McLaren-førerne kolliderte i hverandre stadig vekk og var ikke på talefot. Det utviklet seg til å bli en bitter maktkamp om posisjon i laget.
Kanskje ikke så rart de var på kollisjonskurs. For de var ulike som mennesker og idrettsmenn. Det var rebellen og kunstneren Senna mot den kalkulerende taktikeren Prost, som tok få store sjanser og hadde en metodisk tilnærming til bilkjøringen.
Senna tok sjanser. Det var brasilianeren som hadde de villeste forbikjøringene.
Mange av konkurrentene, deriblant Prost, mente han satte de andre førerne i fare. Han var for uberegnelig, han la litt for mye av livet og Formel 1-karrieren i Guds hender.
Det kostet brasilianeren livet i den tragiske ulykken på Imola-banen i mai 1994.
Året før hadde Prost lagt opp som idrettsutøver, da skulle Senna ta steget opp som sportens suverene ener. Skjebnen ville ikke at det skulle bli sånn.
Men få timer før han døde, rakk Senna å sende en videohilsen til sin gamle rival og lagkamerat:
«En spesiell hilsen til vår kjære venn Alain. Alle savner deg, Alain».
Prost ble veldig rørt. Så døde Senna.
Alain Prost dro til São Paulo og var med på å bære kisten. De to erkerivalene rakk å begrave stridsøksen.