Atlético Madrid mot Real Madrid:

Jeg tror det siste laget Real Madrid ville møte i årets kvartfinale, var byrivalen Atlético. Laget de alltid slo, men som nå plager vettet av storebror hver gang de møtes. Med ett hederlig unntak. Finalen i Lisboa i 2014. Intensitetsfotballen Atlético spiller terroriserer Reals stjernespillere. De får aldri fred. På sidelinjen står Diego Simeone og styrer spillerne til enorme kraftanstrengelser, og de praktisk talt stuper inn i hver eneste duell som om det står om livet. Og på mange måter gjør det jo det, det står om fotballlivet, om tronen i kongelige Madrid.

Real Madrid og Carlo Ancelotti drømmer om å bli det første laget som vinner turneringen to år på rad. Og nå vet de at de omtrent må overgå seg selv. For det vil Atlético gjøre. De vil gjøre alt som står i deres makt og bruke alle midler på å stoppe rikmannsklubben fra Madrids solside.

Viasat-kommentator Roar Stokke blogger for 100% Sport. Foto: NTB scanpix

Dette er så mye mer enn fotball. Dette er politikk og kulturforskjeller. Og her kan arbeiderklassen ramme de velsituerte der det gjør vondest. Ved å beseire dem over 180 minutter med hardt arbeid. Og de kan feire triumfen på ærværdige Santiago Bernabéu.

Paris Saint-Germain mot Barcelona:

PSG må klare seg uten Zlatan Ibrahimovic i den første kampen hjemme i Paris. Det klarte de med bravur i gruppespillet og spilte omtrent sin beste kamp noen gang i Champions League. Som Atlético Madrid så spiller PSG høyintensitetsfotball. De er så aggresive at selv Chelsea ikke hadde noe mottrekk. Selv ikke i spill 11 mot 10. Som Real Madrid så tror jeg at det gikk et sukk over Catalonia når trekningen ble kjent. Barcelona er fullstendig klar over at Paris Saint-Germain blir en formidabel utfordring over to kamper. I gruppespillskampen i Paris kriget Verratti, Matuidi og Motta midtbanen til Barcelona i fillebiter. Og de fikk kontre gang på gang. Nå er riktignok Barcelona mye bedre, takket være en Lionel Messi som er bedre enn noen gang før. Dette blir close race.

Juventus mot Monaco:

Juventus må bære på et ubehagelig favorittstempel. Ubehagelig fordi Monaco kan gjøre livet surt for alle Europas klubber. Og de kan gjøre det fordi de spiller helt uten ytre press. De har kun det presset de legger på seg selv. Monaco er allerede årets overaskelsesslag i Europa. Som Villarreal og Málaga har vært det fra Spania. Og førstnevnte kom helt til semifinalen.

Juventus er en seiermaskin. Tvers gjennom solide. Det vi enda ikke vet er hvor godt toppnivået er mot de aller aller beste. I Italia snakker de om at trekningen kunne vært mye verre, noe som er helt korrekt, men å møte gjerrige Monaco, som parkerer bussen og har noen fremragende kontringsspillere kan bli ubehagelig nok. João Moutinho er fantastisk god for Monaco, og Martial og Ferreira Carrasco vil plage "Den Gamle Dame" når hun er i ubalanse. Og det er jo gamle damer fra tid til annen.

Porto mot Bayern Munchen:

Jeg har likt Porto siden jeg så Paulo Futre spille for dem. Og han var banens beste i finalen i 1987 mot………ja nettopp, Bayern München.

Porto har en flott historie, og har nå bygd sitt fjerde sterke lag på 10 år siden de slo Monaco i finalen i 2004, ledet av José Mourinho.

Bayern er favoritter, men Porto spiller flott fotball denne sesongen og spillere som Casemiro, Tello, Brahimi, Herrera og Aboubakar kan leve godt i skyggen av at det store favorittstempelet er godt klistret i pannen på Pep Guardiola og hans fantastiske mannskap.

Det kan godt ligge an til semifinaler i størrelsen XXL våren 2015!

Jeg tror mest på — basert på kvartfinalene - Bayern, Juve, Barca og så klarer jeg ikke i skrivende stund å skille kamphanene fra Madrid, men sier Real... Basert på at de har et høyere toppnivå. Når de er i form, vel og merke.

Sportslig hilsen Roar