Det er torsdag og tidlig kveld i Tsjekkia. Solen er på vei ned over stålverket i vest, og utenfor Werk Arena i Trinec sitter Pål Haukali Higson og blunker mot de siste solstrålene mens Oilers trener i den praktfulle hallen bak ham.

— Det var vel ingen rundt meg som mente det var en god idé da jeg sa opp bankjobben og takket ja til tilbudet fra Oilers i 2005. Men akkurat nå føles det veldig rett. Det har det egentlig gjort hver eneste dag siden jeg tok det valget. Jeg elsker denne jobben, sier Higson til Aftenbladet.

Kostbar læring

Vi skrur tiden tilbake til mars 2009. Oilers har akkurat tapt nok en kvartfinaleserie mot Storhamar og spørsmålene til lagledelsen er mange og kritiske. Hvordan er det mulig å bruke så mange millioner i år etter år uten å lykkes? Hvor lenge skal Pål Haukali Higson få lede en klubb som satser så mye, men vinner så lite? Er han egentlig dyktig nok, mannen fra Eiganes som engasjerte seg som frivillig mens Oilers spilte førstedivisjonshockey i 2002 og som sjonglerte pølsesalg og kontrakter og treneransettelser og sponsorer i årene etter at han ble klubbens første fast ansatte i administrasjonen i 2005?

Han sier at han ikke er naiv, og at han flere ganger tenkte at nå må styret ha fått nok av pengebruk og svake resultater. Men Tore Christiansen og de andre eierne holdt ut. De trodde på klubblederen og ga ham nye sjanser selv om Oilers gikk med 50 millioner i minus mellom 2004 og 2009 og stort sett var laget som spilte verst da det gjaldt som mest.

I dag sitter sitter en takknemlig Higson i den tsjekkiske stålbyen Trinec med seks strake NM-finaler bak seg. Han er sportslig leder for et lag som på mange måter er i en egen liga i Norge. Ny arena. Skikkelig administrasjon. Et solid rekrutteringsnettverk for nye spillere. Suksess på isen og i banken. Mange tilskuere. Gode resultater ute i Europa.

— Kontinuitet, sier Higson.

— Jeg tror mange klubber hadde tjent på å gi trenere og ledere mer tid. En lærer jo av feilene en gjør. Jeg har gjort mange, men det har vært god læring. Heldigvis har jeg hatt gode folk rundt meg som har gitt meg støtte og trodd på meg selv om det ikke alltid har gått like bra.

Vendepunktet

For Oilers og Higson skulle det for alvor snu til det bedre i 2010. Men snuoperasjonen startet egentlig to år tidligere.

Det ble spilt VM i Halifax, med Higson på tribunen. Etter et mislykket forsøk på å hente Petter Thoresen som ny Oilers-trener, Thoresen skulle takke ja ett år senere, reiste Higson rundt i USA for å intervjue andre trenerkandidater. Sammen med Bjørn Stanley Ims så han en rekke kamper og begynte å forstå systemet og politikken i amerikansk hockey. Rekrutteringen av nye Oilers-spillere ble tatt mer på alvor, de etablerte, norske Oilers-spillerne fikk større ansvar og da Petter Thoresen endelig takket ja til trenertilbudet sommeren 2009, var grunnlaget for suksess lagt.

— Det er stor takhøyde og vi kan diskutere og krangle skikkelig. Noen ganger skulle jeg ønske at han hørte litt mer på den som faktisk har best greie på ishockey i klubben, men ellers kan jeg ikke klage, sier Petter Thoresen og smiler lurt.

Sammen med Higson har han bygget et lag som stadig bryter nye barrierer. Med seier i kveldens kamp er Oilers videre til sluttspillet i mesterligaen – selv om to kamper mot finske Kalpa fortsatt gjenstår før gruppespillet er ferdig.

Alltid på jobb

Noen ganger, oftest skjer det når han sitter og spiser lunsj alene i DNB Arena, hender det at Higson reflekterer over hva Oilers er nå og hva han har fått være med på. Men det har kostet. Samboeren er ikke alltid like fornøyd når han drar opp telefonen for å forhandle med agenter eller svare på spørsmål fra mediene midt i fellesferien. Mobilen er alltid på. Han kobler aldri av.

Higson sier at han aldri har vurdert å gi seg som Oilers-leder. Selv om det ikke har manglet på tilbudene. Han ser heller ingen ende på karrieren i Oilers – selv om det blir vanskelig å toppe sesongene som ligger bak oss. Pengebruken og omgivelsene roper etter mer suksess.

Og der vi sitter i Trinec spør vi Higson hvilke kvaliteter som kreves hos en person som skal lede en idrettsklubb. Svaret kommer kjapt.

— Vilje til å tenke langsiktig.

— Å være modig nok til å ta tøffe valg.

— Selvtillit og tro på seg selv.

— Ha gode folk rundt seg.

Skal vi tro Oilers-direktøren er det disse kvalitetene som gjør at han fortsatt er den sportslige lederen i klubben – seks år etter kvartfinaletapet mot Storhamar. I kveld ser han laget han har bygget møte den tsjekkiske seriemesteren på bortebane i mesterligaen. Det er vanskelig å forlange seier, men få blir overrasket om Oilers klarer det.

Sånn har det blitt.