Tidligere proffsyklist Bo André Namtvedt ønsker seg et system der lagene er ansvarlige for rytternes handlinger. Da vil doping straffe seg på en helt annen måte enn i dag.

Historien har vist at sykkelsporten har vært gjennomsyret av doping.

Selv perifere ryttere i de største lagene har innrømmet et langt liv med doping, bare for å være vannbærere for syklister som Jan Ullrich, Bjarne Riis eller Erik Zabel.

Sjefen går fri

Riis ble fratatt sin Tour de France-seier på grunn av doping. Nå er han eier og sportsdirektør i Saxo Bank, ett av de beste lagene i sykkelsporten.

— Hvis en av Bjarne Riis eller Johan Bruyneels ryttere blir tatt i doping i dag, får rytteren sparken, mens sjefen kan fortsette som før. Vi ansvarliggjør ikke sportsdirektørene. Hvis rytteren doper seg, får gode resultater og ikke blir tatt, tjener jo Riis eller Bruyneel og penger på det, sier Namtvedt.

Et system der sportssjefen eller eieren blir straffet, kunne ført til en holdningsendring.

- Dersom Riis måtte ut av sporten på livstid, hvis en av rytterne hans dopet seg, ville det vært annerledes. Da hadde han vært nødt til å finne ryttere med de rette verdiene. I næringslivet er det topplederen som må gå, men slik er det ikke i idretten.

En tapt kamp

At Lance Armstrong gir opp dopingkampen og mister sine syv titler i Tour de France overrasker ikke Namtvedt.

— Det var litt ventet. Han oppfattet dette som en tapt kamp, uansett hva som ville skjedd fremover, sier Bo André Namtvedt.

Armstrongs sak gjør dermed at alle de ti beste i Tour de France i 2002 enten er tatt i doping, har innrømmet doping eller har vært innblandet i en dopingsak.

- Det ser ikke pent ut. Spørsmålet er jo hvem som skal få disse titlene. Kanskje må de bare ta vekk et helt tiår fra resultatlistene. Jeg vet ikke hva som skal gjøres for at dette kan bli rettferdig, sier Namtvedt

Syklet mot Armstrong

Hvis Tour-tittelen går til en som opprinnelig ble - eksempelvis - nummer 24 i sammendraget, er det antakelig en rytter som ikke syklet for sammenlagtplassering. Det er ofte en ren tilfeldighet om en blir nummer 24, 74 eller 104 i de store etapperittene.

— Det blir veldig underlig, sier Namtvedt.

Han tror ikke nødvendigvis den gule trøyen havner på riktige hender til slutt.

— Hadde du gjort den samme etterforskningen mot alle på topp 10 i de årene, drevet det Armstrong kaller heksejakt, ville kanskje alle røket til. Vi får bare håpe at det kommer noe godt ut av dette til slutt, sier Namtvedt.

Han støtte på Armstrong flere ganger i sin karriere.

— Første gang jeg syklet mot Lance Armstrong var i 1992 i Statene. Da vant han, forteller Namtvedt.

De to syklet for det samme laget, Subaru-Montgomery, men ikke samtidig.

Etter sykkelkarrieren har Namtvedt levd av å selge sykler, deriblant modellene Lance Armstrong har syklet på. I sin proffkarriere forteller Namtvedt at han ikke så mye dopingmidler. Han hørte atskillig mer.

- Når du hører ting fra folk du regner som pålitelige kilder, begynner du å tenke. Men det er jo ingen som selv vil innrømme at de har fått hjelp til å oppnå de gode resultatene sine.

Klar for Birken

Det han imidlertid kunne se, var en del oppsiktsvekkende resultater.

- Plutselig så vi svært suverene takter av noen lag. Et lag kunne ligge i føring i 200km, før tre ryttere fra det samme laget gikk i brudd og tok de tre første plassene. Slike rare ting, som aldri hadde skjedd før, kunne skje.

En av de tre var Bjarne Riis. Namtvedt er forsiktig med å stemple syklingen i dag som ren.

— Nåtiden tror alltid at det er renere enn det var før, men de sykler ikke sakte nå heller. Selv for ti år siden kunne du ikke kjempe i toppen i både Tour de France og Vuelta a España, men det gjør de nå. Etter Festina-skandalen sa de at «nå har vi ryddet opp!», men så kom det andre oppvasker senere. Du blir desillusjonert, sier han.