Det dufter kokos og glinser i ansiktskremer. Overalt er det stramme, tightskledde, kunstig brune mennesker. Det har vært fitness-konkurranse i Budapest, og utøverne skal hjem. Per-Mathias Høgmo går spissrotgang mellom det finske landslaget, og stiller seg omsider opp.

Høgmo legger vekten på hælene. Golfskoene med hvit yttersåle er skjemmet av grønske fra kvelden før, ellers er antrekket plettfritt. Mørk dress uten press i buksene, hvitskjorte, slips, v-genser. Den glisne sveisen er vannkjemmet, ryggen er rak.

— Det er selvfølgelig svært skuffende at vi ikke klarte det. Vi hadde tro på det helt inn i det siste, åpner han.

Ingen selvkritikk

Norge røk ut mot et landslag som det siste året kun har slått to andre landslag – og det knepent. Ungarn tok Finland og Færøyene. Så tok de Høgmos over to kamper, vant begge to. De som ikke helt har klart å forstå Høgmo eller å tro på Høgmo, har fått vann på møllen. Uten at mannen fra Gratangen velger å forenkle budskapet.

Man griper seg i å tenke: Snakker han slik til landslagsgutter som har ofret all utdannelse for å bli flink til å sparke fotball? Det er en kunst å si vanskelige ting enkelt, men er det en dyd å forvanske?

Uansett, han svarer på alt han får beskjed om på saklig vis. Tommel og pekefinger er formet til et pinsettgrep og han simulerer at han drar tråder ut av håndflatene mens han snakker. Det ser ut som han inderlig tror på det han sier.

Men hva sier han egentlig? Han kommer i alle fall ikke med selvkritikk. Ikke et gram.

— Han er en løper

Angående laguttaket sier han at han tok ut det laget han hadde tro på. Han hadde selvsagt laget en plan B og en plan C. Han sier ingenting om at planene ikke virket, hvem som laget planene eller foranledningen for planene.

Han mener 4-3-3 var vel gjennomprøvd, i og med at det hadde vært forsøkt i en kamp mot England, og dessuten etter pause i et par andre kamper. Og dersom du stusset over trekket med å plassere Markus Henriksen som spiss?

— Han har spilt der, og er kanskje aller best når han ligger og drar i bakrom. Han er en løper, ikke en tier.

Høgmo herser ikke med noen. Smilerynkene antyder at han er en mann som ler ofte og mye. Han behandler reporterne med respekt, selv om mange av oss står så nær ham at han tilbys god oversikt over hva vi har spist til frokost. Han er proff og ordentlig.

— Fort historie

Men han viker ikke en tomme. Høgmo forteller om seansen mandag morgen der han samlet støtteapparatet og utropte at det var lov å være skuffet, men at de nå sammen skal se hva de kan få gjort for å løfte laget. Han trekker paralleller til Islands landslag som han mener røk ut av playoffen forrige gang med en kjernegruppe bestående av U21-spillere, men som nå, denne gang, kvalifiserte seg.

Og han takker styret i NFF for støtten.

Ikke en eneste gang er han innom at han kan ha misset på noe, at han kan ha gjort noe galt som gjør at Norge ikke spiller EM neste år. I stedet kommer det:

— Jeg har alltid vært skrudd sammen slik at en fotballkamp veldig fort blir historie.

Og til slutt:

— Vi ser alle at effektivitetsparametret, som for så vidt har vært uavhengig av strategi, ikke har vært godt nok.

Oversatt betyr vel det, med litt språklig velvilje, at spillerne har bommet på for mange sjanser, uansett hva han har funnet på. Og det er vel rett, det?