Brann vinner for første gang i årets Tippeliga, og de gjør det på bortebane, på kunstgress, og det etter å ha ligget under.
Det er en bekreftelse på at årets Brann-lag ikke er som andre Brann-lag vi har sett de siste årene.
«Derfor bør Azar Karadas starte neste kamp»
Dette er et kollektiv som viser en sjeldent god moral. Laget består av spillere som står opp for hverandre, som er godt trent, og som gir oss utmagrede supportere tro på en lysere fremtid. Allerede etter tre serierunder kan vi konstatere at Lars Arne Nilsen har gjort et solid stykke arbeid denne vinteren, og det har han gjort med små ressurser og midler. Det er lett å glemme at Brann er i rød sone. Klubbøkonomien er svært anstrengt.
Nilsen har ikke plukket sine spillere fra øverste hylle, ei heller nest øverste hylle. Mange i dagens Brann-stallen var strengt tatt ikke gode nok for det forrige laget de spilte for, og mange av dem har slitt med bøyde hoder og knekt selvtillit etter perioden med Rikard Norling.
Det var i sannhetens navn et dødsbo Nilsen overtok. Nå har han fått det til å leve igjen.
Det er ikke bare det at spillerne løper igjen, at de duellerer igjen, at de smiler igjen, nå vinner de også. Brann har nettopp sikret seg tre poeng i eliteserien, og hvor godt det smaker hadde jeg nesten glemt. Som vi husker ble det ikke så mange av dem i 2014, og ingen i 2015. Nå er Brann tilbake i det gode selskapet, og etter tre vanskelige kamper, to av dem på bortebane, har Brann allerede kapret fem poeng. Det står det respekt av.
Ikke misforstå nå, jeg har ikke tatt av. Samtidig som dette laget viser at de har moral, en tydelig spillestil og et solid forsvar, viser det også åpenbare mangler og svakheter. Presisjon og tekniske finesser er ikke det første jeg tenker på når jeg tenker på Brann. Byggverket til Lars Arne Nilsen er langt i fra ferdig. Men det står i hvert fall et fundament der, og det er noe å bygge videre på.
Dette var først og fremst og lagseier. Brann har løpsvillige spillere som er lojale til trenerens spillefilosofi. Det er likevel en stor glede å se at det er noen spillere som har det lille ekstra i seg, at det er noen av dem som skiller seg ut.
En av dem kjenner vi godt fra før av, evigunge Azar Karadas. Brann hadde neppe rykket opp uten hans spektakulære innhopp i fjor. At han på samme vis som i Obos klarer å avgjøre kamper i eliteserien, er nesten ikke til å tro. Mannen er en legende, og kommer til å bli en viktig brikke også i år.
Den andre mannen som viste oss kvaliteter som vi ikke har sett siden Diego Guastavino herjet i den røde trøyen, heter Deyver Vega. Med ham har Brann plutselig en mann som kan dra av en spiller, en mann som kan legge presise dødballer og som kan stå for det uforutsigbare.
Nilsen har helt riktig matchet ham forsiktig, men nå bør reservetilværelsen være over for godt. En spiller med slike tekniske kvaliteter kan ikke sitte på benken lenger.
Det er en glede å si, for første gang på svært lenge, at jeg gleder meg til fortsettelsen.
Ukens Brann-podkast er historisk: For første gang er tema en Brann-seier i eliteserien. Hør podkasten i iTunes her. Eller klikk i videovinduet under:
Brann-ferskingen etter målet: - Jeg bare lukket øynene!