KOMMENTAR : Alle fotballtrenere lever av resultater som harmonerer med forventingene. Per-Mathias Høgmo skapte selv enorme forventninger da han overtok for drøyt tre år siden.
Samtidig fikk han rammebetingelser for å lykkes som ingen norsk landslagssjef tidligere har vært i nærheten av, blant annet et enormt støtteapparat rundt seg selv og laget. Det legger premissene. Det krever at det "veksles inn" i suksess. Den er uteblitt.
Hadde vi holdt ut mot Italia borte eller slått Aserbajdsjan hjemme i forrige kvalik, hadde vi spilt EM i sommer. Da hadde Høgmos ettermæle vært som en vellykket landslagssjef den dagen han gikk av — og den dagen hadde ikke blitt i dag. Samtidig handler ikke dette om marginer. Det handler om mangel på tydelighet, og viljen til å stå last og brast med egen filosofi.
Jobben som landslagssjef er i teorien veldig enkel. Du må bestemme:
Hva du vil
Hvordan du skal gjøre det
Hvem som skal utføre det
Litt forenklet: Høgmo var klar på det første punktet, men for utydelig på de to siste etter hvert. I stedet for å være trofast mot egne prinsipper ble det altfor mange spillere som spilte i altfor mange roller i litt for mange ulike systemer og formasjoner.Den italienske trenerlegenden Marcelo Lippi har beskrevet at det viktigste av alt for en trener er å være "a strong guide". Det var trolig for mange spillere som ikke kjente at landslagssjefen var akkurat det, der han forsøkte ulike innganger og ulike navn på lagoppstillingen litt for ofte.
Høgmo går av som en lite vellykket landslagssjef, men har fortsatt så sterke kvaliteter som trener at han fortjener å lykkes i sin neste jobb.Det samme gjør forhåpentligogså vår neste landslagssjef.
NFF skal nemlig finne en landslagssjef mye mer enn en landslagstrener. Forskjellen på de to tingene er såpass stor at det bør styre valget. Vi trenger strengt tatt kun en som er flink til å:
Velge riktig lag og tropp.
Velge vekk alt som er mindre viktig på feltet.
Evne å forutse kampbildet som kommer.
Være så kjølig i hodet og så taktisk klok at han gjør nødvendige endringer underveis hvis plan A ikke fungerer.
Til gjengjeld MÅ den som blir ansatt ha alt dette. Hvis ikke bør han ikke være aktuell.
Det er selvsagt mange trenere i verden som har dette. Derfor er det nå to ting som avgjør hvor kort eller lang listen over aktuelle trenere skal være.
Krav om å kjenne norsk fotball.
Økonomiske rammebetingelser.
Summen av dette gjør at mitt tips er at listen består av navn som enten har trent i norsk fotball eller kjenner den godt. Jeg er klar på hvem jeg ville valgt.
Ståle Solbakken har ikke ledet et A-landslag. Det er det eneste som taler mot at han bør være et førstevalg. Alt annet tilsier at NFF bør gjøre alt de kan for å overtale han til å bli vår neste sjef. I verste fall trenger han ikke å starte jobben før han får gjort seg ferdigi FC København på en ryddig måte.Vi kan ha en vikar til han blir klar. I så fall må laget spille"hans" fotball i mellomtiden. Det kan hans nære venn Nils Johan Sembgjøre til Solbakken starter.
Vil ikke Solbakken hadde jeg spurt Lars Lagerbäck. Han er Nordens største "sluttspillgarantist", og har vist med to ulike landslag at dette er en jobb han behersker. Er han sulten er han et trygt og godt valg.
Erik Hamrén og Roy Hodgson har to ting felles. De har jobbet i og kjenner norsk fotball, og har ledet landslag (til sluttspill). Hamrén er trolig langt mer aktuell enn Hodgson.
Vi har tid til å vente på riktig trener. Det er ingen hast. Kanskje så god tid at det er lurt å koste på seg en telefon til Bob Bradleys agent, eller til "byggmester" Bob selv for å høre hva han tenker den dagen han er ferdig i Swansea. Litt kynisk, men med resultatene der kan det skje før han selv ønsker det.
I jakten på den perfekte neste landslagssjef er det lov å prøve. Det er ikke lov å feile.
Hør siste utgave av Aftenpodden Sport: Her er kravene til Høgmos etterfølger: