Det finnes neppe noe fasitsvar på det, men jeg har kjent på elendigheten de siste ukene. Når du bor i Bergen og ikke har annet pass enn det norske, ligger det i dagen at du har ekstra sympati for to lag som ikke akkurat har satt farge på høsten.

Ikke akkurat klasse

Etter to landskamper med Norge i aksjon er det ikke akkurat klassefotball vi er blitt servert de siste dagene. Det vil si at mange er jo fornøyd så lenge vi kan holde ballen i laget lenge, men jeg er ikke veldig imponert over akkurat det så lenge vi ikke spiller oss til målsjanser. De lærde strides om vi har skapt tre eller fire av dem mot Slovenia og Island, og det oppsummerer elendigheten for meg. Det norske spillet mot Island var fantasiløst, og når vi først hadde ballen, dyttet vi den frem og tilbake på midtbanen. Hadde målene stått midt på langsidene hadde det væt en mening med det, men det gjør de nå fortsatt ikke!

Men slik går det vel i en fotballnasjon som klarer å ydmyke og sparke et ikon av en trener som var symbolet på effektiv fotball i lengderetningen!

Nå hadde jeg sett for meg noen Norge-frie uker, men jammen skal vi ikke spille en betydningsløs landskamp i neste måned, og det utenfor Oslo. Så får vi krysse fingrene og håpe at den ikke blir lagt til Bergen!

Dårlig på Stadion

For vi har vel sett nok dårlig fotball på Stadion i høst? Har det å følge Norge vært traurig, har det ikke vært stort bedre å se Brann i aksjon. To seirer på de åtte siste oppgjørene, og den svakeste høsten på 34 år, forteller alt om hvordan det å følge de røde har vært. Så kan en håpe på bedre ting i Sarpsborg i kveld, men jeg løper ikke til spillautomatene og satser på Brann, selv om de møter bunnlaget.

For øvrig med en tidligere Leeds-legende — Brian Deane - som trener, og da er jeg inne på den siste tredelen av høstens fotballnedtur. For mange av oss har et favorittlag i vest, og for meg har det vært Leeds i en årrekke. De vinner ikke mange fotballkampene heller, og så lenge det har vært pause et par uker i den divisjonen, har jeg fått god tid til å reflektere over den siste kampen som endte med nederlag mot Derby. Hvordan er det mulig å tape elleve kamper på rad mot samme lag?

Jo, det er det faktisk så lenge det er Derby som er motstander.

I slike tider leter vi etter oppmuntringer, og for min del kom den med en feiende, frisk Leeds-låt signert Lars Vaular - en annen som er blitt vant til flere ned- enn oppturer for Elland Road-klubben de ti siste årene. Hva låten handlet om? Gary Speed - en død Leeds-spiller - selvfølgelig!