Preben Gløersen (26) fra Oslo blogger for 100 % Sport om Brasil og brasiliansk fotball.
På starten av 1800-tallet ble store deler av Sør-Amerika frigjort fra europeernes undertrykkelse gjennom Simón Bolívars kamp for at ”den nye verden” skulle bli forent og uavhengig. Brasil var et av unntakene.
På sitt dødsleie klaget en desillusjonert Bolívar sin nød: ”Sør-Amerika er uregjerlig”. Brasil var ikke et av unntakene.
Brasils tidligere president Vargas stod bak byggingen av Maracanã stadion til fotball-VM i 1950, og han har en stadion i Fortaleza oppkalt etter seg. President Kubitschek stod bak byggingen av hovedstaden Brasília fra 1956 til 1960, og har en stadion i Itumbiara oppkalt etter seg. President Quadros erklærte i 1961 Pelé som nasjonalskatt for at han ikke skulle kunne eksporteres til utenlandske klubber.Men til tross for at verdensmesterne som har driblet seg ut av fattigdommen i favelaene får fotballen til å virke demokratisk, får dårlig politisk innflytelse den til å virke totalitær.
Fra 1964 til 1985 var Brasil styrt av et militærregime. Rask økonomisk vekst; det ”brasilianske mirakelet”. Fotball og A Seleção (landslaget) stimulerte nasjonsbyggingen. I 1971 ble den første nasjonale ligaen etablert og delstatshovedstedene i nordøst fikk store stadioner. Det hadde likevel sin pris. I 1979 kjempet hele 94 klubber om den nasjonale tittelen. Standarden sank og storklubbene måtte spille mot lag ingen hadde hørt om.
Regimet hadde slagordet ”Brasil, ame-o ou deixe-o” (Brasil, elsk det eller forlat det). Dette gjaldt torturerte dissidenter og til en viss grad landslagssjef Saldanha. President Médici ville ha med spissen Dario til Mexico-VM i 1970. Kommunisten Saldanha uttalte at ”jeg har også noen forslag når det gjelder presidentens valg av ministre”. Saldanha dro aldri til Mexico.
”Le Brésil n’est pas um pays sérieux“ (Brasil er ikke et seriøst land) – Charles de Gaulle (1962)
”Viradas de mesa” (”stokking av kortene”) har forekommet en rekke ganger når topplagene er ille ute. Brasils øverste divisjon ble utvidet da Fluminense skulle ha rykket ned i 1996. Da Botafogo og Internacional led samme skjebne i 1999 fikk de som de eneste lagene ekstra poeng på grunn av São Paulos ulovlige spiller. Protestene oppløste den nasjonale ligaen. Når den kom i gang igjen, som en turnering med 116 lag arrangert av de 13 største klubbene, var Fluminense gått rett opp fra tredje til første divisjon.
Ronaldos anfall i forkant av Brasils finaletap i Frankrike-VM i 1998 førte til en parlamentshøring som inkluderte spørsmål om hvem som skulle ha markert Zinedine Zidane. Høringen avslørte også det alle visste: ”Os cartolas” (flosshattene) plyndrer brasiliansk fotball.
Ledere i de ulike delstatsforbundene gjorde alt fra å ansette slektninger til å forfalske fødselsattester for å selge ”unge” spillere dyrt til utlandet. Den dypt religiøse, sigarrøykende og insomnia-lidende bakersønnen og bilselgeren Eurico Miranda var president i Vasco da Gama fra 2001 til 2008. Vascos kamper ble brukt som arena for hans suksessfulle parlamentsvalgkamp med slagordet ”de fattiges kandidat, en stemme mot makten”.
Hans uttalelse ”etikk er for filosofer” var i tråd med at trener Oliveira fikk sparken for å ha utvist for mye fair play. Bank of Americas 34 millioner dollar til Vasco skulle vare i 100 år, men varte kun i to. Miranda forlot en gang Maracanã med flere hundre tusen kroner i inngangspenger før han beleilig ble ”ranet”. I seriemesterskapsfinalen i 2000 hadde Vasco sluppet for mange tilskuere inn. På stillingen 0-0 gav et gjerde etter og skadete mennesker lå strødd på gresset. Miranda nektet å avbryte kampen, men måtte bøye seg for Rios guvernør, hvorpå Miranda samlet spillerne rundt trofeet og tok en æresrunde. I den påfølgende omkampen byttet han uten tillatelse hovedsponsor på Vascos drakter til TV-kanalen SBT, sånn at Miranda-kritiske TV Globo måtte kringkaste storkampen preget av konkurrentens logo.
Godt hjulpet av daværende FIFA-president og svigerfar João Havelange ble Ricardo Teixeira fotballpresident i 1989. Pelé ble avkrevd en million dollar i bestikkelser da han prøvde å kjøpe TV-rettighetene til det nasjonale mesterskapet i 1993. Hans påfølgende avsløring stengte han ute fra trekningen til VM i 1994. Da landslaget landet i Rio etter seieren i USA-VM, nektet Teixeira i en direktesendt konflikt VM-troppen å betale toll på varene, som inkluderte Teixeiras ølmaskin.
Forbundet betalte for mistenkelig mye melk fra Teixeiras gård, og i 1998-VM var fem juridiske dommere med på en ”all inclusive”-tur til Frankrike. Han mottok millioner av ulovlige kroner fra det sveitsiske kommunikasjonsbyrået ISL, og en sponsoravtale til 160 millioner dollar ga Nike påvirkning på både hvor Brasil skulle spille, og med hvilke spillere de skulle bruke. Før han ufrivillig dro til luksusleiligheten i Miami i 2012, skrev Teixeira et selvmedlidende avskjedsbrev om alt han hadde ofret og hvordan han var blitt kritisert i nederlag og undervurdert i seirer.
Erstatteren som fotballpresident og leder av organisasjonskomiteen for 2014-VM var José Maria Marin. Han er beskyldt for politiske drap på 70-tallet, og stjal i 2012 vinnermedaljen tiltenkt en ung Corinthians-spiller under premieutdelingen til den prestisjefylte turneringen Copa São Paulo de juniores.
Video av Marin som stjeler medaljen:
Der nasjonalhelten Tiradentes ble hengt på torget i Rio, kommer fotballskurkene unna. Reddet av domshenleggelser og rapporter som mangler det korrekte stemplet. Men når det gjelder fotball kan brasilianerne mistenkes for å ville bedras, og for at de glemmer fort så lenge man oppnår suksess. Leomars betalte landslagsplass i 2001, Corinthians’ hvitvasking i 2004 og CRB som i 2011 lot Fortaleza overleve i serie C ved å slippe inn mål, blir av mange betraktet som en storm i et cachaça-glass.
“Politikere og bleier bør byttes ofte og av samme grunn” – José Maria de Eça de Queiroz (portugisisk forfatter)
Corinthians-fan og tidligere president Lula mener at folket skiller fotball fra politikk. Hans fotballkamper mot andre ministre, sikring av TV-signaler med VM-sendinger i grisgrendte strøk og bruk av profesjonelle spillere i fattigdomsprogrammer gjorde ikke dét enklere.
Under VM i 2006 ba sentralbanken finansielle institusjoner om å tilpasse åpningstidene til Brasils kamper. Spissen Marques gikk i 2010 rett fra scoring for Atletico MG i delstatsfinalen inn i en valgkamp og dermed delstatsparlamentet. Bebeto sitter i Rios lovgivende forsamling, mens Romário sitter i den nasjonale kongressen. Zico ble utnevnt til sportsminister i 1990, Pelé det samme i 1995. Til tross for et forsøk på å redusere korrupsjonen, skal Pelé det året ha tjent 700.000 dollar på en avlyst veldedighetskamp selskapet hans skulle arrangere for UNICEF i Buenos Aires.
Man kan hevde at en fremgang i fotballkaoset er illustrert gjennom et økt antall stjerner som nå spiller hjemme i Brasil. Tiltak har blitt prøvd for å redusere fotballedernes immunitet og gjøre klubbene mer åpne for innsyn. Mens Brasil for et tiår siden med hell fant en karismatisk leder i Lula som vekket en sovende kjempe økonomisk og sosialt, har nåværende president Dilma Rousseff et rykte på seg for å være en korrupsjonsbekjempende administrator. Det sies at en VM-seier hjelper den sittende presidenten. Rousseff med flere håper hun kan dra nytte av dette når det er valg 84 dager etter finalen på Marcanã 13. juli.
Da Pedro Cabral oppdaget Brasil i 1500 var det et land fullt av alt fra kannibaler til astronomer. Onde tunger vil hevde at denne kompleksiteten fortsatt preger styret av nasjonens fotball. Det kan dermed virke vanskelig å leve opp til mottoet Ordem e Progresso (orden og progresjon), som står brettet ut over det brasilianske flagget.
For da Gud skapte verden skal han ha pekt på Brasil og sagt at landet får de beste fotballspillerne. Europeerne klaget. Slapp av, sa Gud, de får også de verste fotballpolitikerne.