De siste dagene har vi sett skriften på veggen. Forskjellen på Norges landslag og våre naboer Sverige, Danmark og Island er større enn vi ville innse. Mens Norge lider pinlige nederlag for Makedonia og Slovakia, i kamper der prestasjonen til og med er dårligere enn resultatet, så går Sverige til VM ved å slå ut Italia mens Danmark knuser Irland.

Nå betaler vi virkelig prisen for flørten med Barcelona-fotballen og alt det medfølgende jåleriet. Vi har brukt en hel generasjon på å fjerne oss fra det norsk fotball var god på, og en filosofi som ga oss suksess.

Svenskene klamret seg til sin litt «tråkiga» filosofi og får betalt for det. Danmark ligger der de alltid har ligget, et sted mellom Tyskland og Skandinavia både geografisk og fotballmessig. De har en fin miks av solid defensiv organisering og et jevnt tilsig av gode individualister, hvor Christian Eriksen nå står frem som en verdensstjerne.

De nasjonene som lykkes har utviklet sin egen modell. Tyskland gjorde det for 20 år siden og lever høyt på den kulturen, Belgia og Sveits gjorde det, Island også. Sverige og Danmark holder fast i sin modell.

Og hva har Norge gjort? Vår modell har vært et forsøk på å drive spillerutvikling uten kompetente trenere. Filosofien er personavhengig og spriker i alle retninger. Valgene av landslagstrenere spriker mer enn alt annet og mer enn antyder inkompetanse i NFF.

Norge er en elendig kopi av lag vi drømmer om å etterligne. Som om det ikke er nok å arve restene av en feilslått fotballfilosofi, må Lars Lagerbäck også slite med konsekvensene av den norske velstandsutviklingen. Jeg synes synd på den aldrende svenske hedersmannen som skal forsøke å lage et anstendig landslag av dette.

Er jeg i overkant kritisk nå? Ja, jeg er sikkert farget av våre naboers bragder de siste dagene, og bitte litt misunnelig på dansker, svensker og islendinger som skal til VM i Russland. Uansett hvor mye man trekker fra for følelsesmessig engasjement, så står vi igjen med at norsk fotball er i en dyp krise. Resultatene til Lars Lagerbäck er nesten identiske med Per-Mathias Høgmos første sesong. Vi vet hvordan det gikk.

Samtidig går diskusjonen om at Lars Lagerbäck fører oss tilbake til steinalderen mens foreldre kjøper profesjonell kompetanse til sine barn fordi de er misfornøyd med tilbudet klubbene gir. Og NFF lar seg presse til noe de kaller differensiering i barnefotballen, mens det minner mistenkelig om fyordet spissing.

Lars Lagerbäck har gått ut og ropt varsko både om det ene og det andre. Han etterlyser bedre «attityd». Det er de grunnleggende holdningene han sliter med på landslaget. Viljen til å stå på, løpe mye, duellere og opptre med engasjement og entusiasme. Når det blir fraværende og ferdighetene er så som så, ser landslaget vårt akkurat så mistrøstig ut som mot Montenegro.

Lagerbäck advarer også at det for mye snillisme nedover i rekkene. Slurv og dårlig utførelse får passere. Om det er for liten vilje eller kompetanse til å korrigere dårlig adferd, er ikke godt å si, men skadelig for utviklingen er det uansett.

Diskusjonen om Martin Ødegaard bør spille eller ikke, illustrerer godt hvordan vi dribler oss bort fra kjernen i problematikken. Ødegård er et stort balltalent som slår noen smarte pasninger, men det er ledertyper og vinnere Lagerbäck trenger. Det tomrommet fyller ikke Ødegaard.