Trond Sollied får rettmessig sin del av æren for at Belgia er på kraftig fremmarsj som fotballnasjon. På landslagssiden.

Helt berettiget. Sollied innførte det velkjente «Rosenborg-systemet» 4-3-3, i flere klubber som klubbtrener. Nå er systemet adoptert, og utviklet, til å omhandle landslagene i Belgia. Basisen i Sollieds spillesystem var hentet på Lerkendal, men ranaværingen var svært dyktig til å tilpasse dette til andre kulturer.

Det er et ordtak som sier: Man ikke trenger å gå over bekken etter vann.

Nabolandet til Belgia heter Nederland, og der kan i hvert fall Ajax mye om systemet 4-3-3. Men å skule til naboen, sitter fremdeles langt inne hos mange ...

Ser RBK i Godset

De trener mye etter rolletreningsprinsippet i belgisk ungdomsfotball, og de unge spillerne øver på roller de vil spille tilnærmet likt i som voksne landslagsspillere. Det gir resultater. Hvis talentarbeidet er godt nok. Og tråden med på hele reisen.

Jeg har aldri lagt skjul på min respekt for hva Strømsgodset har fått til, det de presterer, med mindre penger enn dem de konkurrerer mot. I bunn av systemet som Ronny Deila bruker ser vi igjen mye av Rosenborg, anno '90-tallets suksesshistorie. Strømsgodset er det laget som ligner mest på Rosenborg i trøndernes storhetstid. Her er bruken av backene viktig, rytmen på midtbanen samstemt og timingen når de kobler inn angriperne uimotståelig for de fleste av motstanderlagene.

Fotball er en samstemt rytme, og skulle en herværende tv-kanal, ha arrangert et fotballens «Skal vi danse?» — blant norske eliteserielag - ville Strømsgodset vunnet med suveren margin. Både blant publikum og fagdommere.

I skyggen av fokuset på toppkampen i den norske eliteserien, og de ulike prosessene rundt landslaget, har Bodø/Glimt brukt høsten til å komme tilbake til det gode selskap. Ledet av dyktige Jan Halvor Halvorsen. Som også er «uteksaminert» i 4-3-3-systemet fra Lerkendal. Bodø/Glimt har kultur og tradisjon for å spille sånn, og det er ikke uten grunn at spillere fra Bodø har slått til på Lerkendal. Halvorsen forsvinner dessverre litt fra radaren i norsk fotball, selv om han gjenskaper gode resultater i de klubbene han er i.

Mest innovativ: Eggen

Innovativ er et ord som er blitt mye brukt, etter at Per-Mathias Høgmo tok over for Egil Olsen.

Drillo var også innovativ, han utviklet et skreddersydd system, som kledde vår beste landslagsgenerasjon noen gang, helt perfekt. Det virker som om mange har glemt hvor stort det eventyret egentlig var, og hvordan de spilte sin fotball. Noen langpasninger fra Stig Inge Bjørnebye til Jostein Flo, ja, men vi må ikke glemme at dyktige ballspillere som «Myggen» Mykland, Lars Bohinen og Tore André Flo spilte sin beste fotball med Drillo som sjef. Resten av landslaget også.

Se seierprosenten til Drillo som sjef for skinasjonen Norge. Respekt. Stor respekt.

Den mest innovative norske treneren gjennom tidene er enkel å kåre, Nils Arne Eggen.

Arven han la igjen i norsk fotball takker Belgia ham indirekte for i dag. Bodø/Glimt har rykket opp på mange av hans ideer og Strømsgodset kan bli seriemester, gjennom en stil og identitet, som mange forbinder med tidligere utgaver av Rosenborg. Samhandling er bare én av fellesnevnerne.

Stolte øyeblikk

Nils Arne Eggen var til de grader innovativ. Han studerte bevegelsesmønster både i ishockey og håndball, for å finne relevante ting å overføre til fotballen. Rinus Michels' totalfotball likeså. Samt annen fotball. Alt ble sikkert lagt i en stor gryte, kokt sammen, og tilpasset de lagene han til enhver tid trente. Ingen kan 4-3-3-systemets prinsipper og offensiv samhandling som Eggen. På mange måter har han «doktorgraden» i systemet, uten å ha papirer på annet enn fenomenale idrettsprestasjoner gjennom mange år.

Eggen var så stor som trener, at jeg tror - uten å vite det - at både Ronny Deila og Jan Halvor Halvorsen tåler at jeg trekker den røde tråden, til deres gode trenergjerninger, helt til Orkdal. Kanskje de sågar føler en viss stolthet over sammenligningen. Det ville jeg ha gjort. Sånn er det i hvert fall ment.

Skal vi finne stolte norske fotballøyeblikk, så må vi tilbake til forrige årtusen. Til nittitallet. Etter det så har norsk fotball blitt flinke til å tro bedre om seg selv enn hva resultatene forteller, og ikke minst, trodd at bare vi bruker mer penger så blir dette så bra så.

Sannheten er en helt annen.

Må bli enige

Nå trenger norsk fotball innovatører, der hvor talentene formes. Med knapt fem millioner innbyggere og sommer knapt 30 prosent av kalenderåret, så må vi i hvert fall enes om hvilke satsingsområder som er viktigst. Og det er vel liten tvil om at vi må starte med kalven, før den har blitt ku?

En god innovatør kan mer enn å snakke, han evner å overføre tanker og ideer i praksis. Og han evner å selge inn - og overføre - sine ideer til andre.

Du kan være enig i eller uenig, men ingen norske klubbtrenere har nådd Nils Arne Eggen annet enn til brystet. De to som kom nærmest, Åge Hareide og Trond Sollied lærte mye av innovatøren Eggen. Og de har hatt stor suksess de også.

Så kan vi glede oss til fotball-VM i Brasil. For å se hvor langt talentfabrikken Belgia kommer.

Som kanskje kan gi oss en tilleggsdimensjon.

Kanskje Belgia kan bli det norske fotballfolkets «alibiland» under sluttspillet, i mangel av norsk deltagelse?

Heia Belgia. Som vil spille 4-3-3 på en måte som vil gjøre Nils Arne Eggen, Trond Sollied, Åge Hareide, Ronny Deila og Jan Halvor Halvorsen, fotball-lystige til sinns. Jeg kunne sikkert ha føyd til Odds Dag-Eilev Fagermo og Tom Nordlie også, uten at de hadde reagert negativt på det.

Beinhard sannhet

Det er da noe for en hjemmesittende fotballnasjon som har mistet de sju siste internasjonale mesterskapene. Nå kan vi under fotball-VM klamre oss til en rød tråd som har sitt utspring fra Nederland, blitt trukket helt til Norge og tilbake til treskolandets naboer, Belgia.

Slike tall lyver ikke, de forteller den beinharde sannheten.

Avslutningsvis et utdrag fra verdens vakreste, og mest filosofiske fotballbok, fotball i sol og skygge, ført i pennen av søramerikaneren Eduardo Galeano: «De følgende sidene er tilegnet de barna jeg møtte for mange år siden i Callela de la Costa. De var på vei hjem etter å ha spilt fotball og sang; om vi vinner eller taper, er det glede vi skaper. Sitat slutt.»

Respekt. Også bak tastaturet.

Sportslig hilsen Roar