Norges Fotballforbunds nei til Branns ønske om å markere sin motstand mot homofobi er en parallell til sørgebåndsaken i OL i Sotsji. Begge deler handler om stivbeint regelrytteri.
Det burde vært en helt uproblematisk markering av en høyst legitim sak. Idrettens, og i særdeleshet fotballens, ekstremt anstrengte forhold til homofili.
«Homo» er fremdeles et skjellsord i fotball, og på svært få arenaer er hetsen av dem med en annen legning mer gjenstridig enn i fotballen. Det finnes tallrike beretninger om både verbal og fysisk brutalitet mot homofile i disse miljøene.I et landskap der fordomsfullheten stadig dyrkes, og homofile fortsatt trakasseres, burde Branns initiativ ikke kveles, men ønskes velkommen.
Norges Fotballforbund viser til internasjonale regler og er på trygg formell grunn når de avviser forespørselen.
Brann nektes å bruke homoflagg
Det samme var Den internasjonale olympiske komité (IOK) da den i fjor vinter refset de norske langrennsjentenes spontane bruk av sørgebånd i forbindelse med Astrid Uhrenholdt Jacobsens brors plutselige bortgang. Regelverket tillot det ikke.
Et regelverk kan brukes til så mangt. Også til usjarmerende ensretting. Når alt skal pakkes inn i den samme rammen, går også noe tapt. Spontanitet, fargerikdom, lokale tradisjoner, lokal egenart og stolthet, for å nevne noe.
I mitt hode er den levende, åndsfriske og ansvarlige idretten nettopp dette.
Den må ha frihet og fleksibilitet til å ta opp i seg og vise frem ikke bare en standardisert utgave av seg selv, men også de stedegne variantene, de fornuftige initiativene og de spontane ideene. Så lenge de ikke støter eller provoserer unødig.
Hjørneflagg i regnbuefarger på 16. mai kunne vært en diskret, men like fullt kraftfull og symboltung protest mot en tilbøyelighet som fotballen, mer enn noen, burde føle ansvar for å bekjempe. Mer for fotballen enn for selve saken, er det trist at denne sjansen ikke blir benyttet.