Kvelden hadde blitt natt på Hotel Argenta Tower i Buenos Aires. Jeg satt spent på rommet og ventet, sammen med talentspeider og agent Terje Liverød og fotograf Helge Mikalsen. Litt over klokken 01.00 dukket han opp. Sammen med et par livvakter og sin beryktede agent Guillermo Coppola.

Diego Armando Maradona. Geniet. Myten. Nasjonalidolet. Fattiggutten fra Villa Fiorito. Han de ga kallenavnet El Pibe de Oro. Han jeg helt siden 1982 hadde regnet som verdens beste fotballspiller.

Den gangen i mai 2002 var han 41 år gammel og helt borte fra rampelyset. Han hadde ingen klubbtilhørighet, ingen treneroppgaver. Han levde et åpenbart usunt liv og tilbrakte mye tid på Cuba. Men nå hadde han gjennom Terje Liverøds kontakter takket ja til å møte norske VG til et intervju. Helt uten betingelser. For en sportsjournalist var det som en uvirkelig drøm.

Protokoll: Hvordan minnes du Diego Maradona?

Han var nydusjet og kledd i svart. Han var blitt overvektig, hadde et blått og et grønt øye og viste stolt frem sin tatoveringer. Av den argentinske revolusjonshelten på Cuba, Che Guevara. Og landets store leder, Fidel Castro.

Og Diego Maradona snakket om alt. Om sitt hat til USA og president George Bush og hvordan han elsket Cuba. Om sin familie, og skuffelsene han hadde påført dem. Om de norske fotballdamene som han hadde stor respekt for. Om hvordan han elsket lille Norges seier over mektige Brasil i 1998.

Om kampen mot Norge på Ullevaal like før VM-gullet i 1986.

«Og jeg husker godt banen. Gresset var gult på grunn av snøen».

Han fortalte også om et voldsomt raseri i garderoben etter kampen.

«Jeg travet fram og tilbake i sinne. Det endte med at legen spurte hva som var galt, og ville nekte meg å stille opp på en avtale jeg hadde med noen ungdommer etter kampen. Det var idiotisk. Og så husker jeg at det var veldig vakre kvinner der. Men vi fikk ikke hilse på dem engang. Trener Carlos Bilardo passet på oss hele tiden. Vi skulle ikke ha kontakt med kvinner.»

TIL NORGE: Diego Maradona signerer drakten som ha ga i gave til det norske folk. Foto: Helge Mikalsen

Og så var det Guds hånd, da. Målet han stjal i duellen mot England-keeper Peter Shilton. I VM-kvartfinalen på Azteca stadion 22. juni 1986. Jeg glemmer aldri svaret han ga:

«Hvis jeg sier at det er med hånden, så blir dommeren fremstilt som en idiot. Uansett om det var hands eller ei, kunne jeg ikke gå til dommeren og be ham annullere målet. Jeg fikk det målet. Hvis jeg hadde funnet 100.000 dollar på gaten, hadde jeg ikke levert dem tilbake.»

Vi snakket også om de vonde tingene i livet. De som trolig var grunnen til at døden nå har innhentet ham så altfor tidlig:

«Angående tabbene i mitt liv, som dere sikkert vil spørre om; jeg gjorde dem selv, og det ødela ikke for andre. Jeg ønsker også at det ikke skal gå ut over mine døtre.»

Eller dette:

«Når en berømt fotballspiller blir tatt med narkotika, er han plutselig den verste i verden. Han har ingen rett til å snakke, ingen rett til å være trener. Heldigvis kan de ikke ta fra meg målene jeg har scoret. De finnes på video.»

GESTIKULERTE: Maradona i kjent positur under intervjuet med VG. Foto: Helge Mikalsen

Diego Maradona var genuint opptatt av fotball. Og i konstant opposisjon til pampene han mente hadde stjålet spillet fra folket.

«Det er veldig lett å undervurdere en fotballspiller. Jeg er ikke spesielt intelligent, men ingen leder kunne si til meg hva jeg skulle gjøre i fotball, selv ikke den rikeste i verden. Jeg har alltid vært – er og blir – som jeg selv bestemmer. Jeg mangler ikke respekt for andre, men hvis andre ikke respekterer meg, kan jeg bli vanskelig.»

Og det hendte han ble vanskelig, men ikke denne natten i Buenos Aires. Han pratet uavbrutt i halvannen time. Da han til slutt forlot rommet, var det medhjelperne hans som ikke orket mer. Før han dro, signerte han en trøye som han ønsket å gi i gave:

«Til Norge, kjærlig hilsen Diego Maradona (10)»

I TOPPFORM: Diego Maradona i samtale med Henning Olsen i Leipzig under fotball-VM i Tyskland i 2006. Foto: Göran Bohlin

Fire år senere møtte jeg ham igjen. I mellomtiden hadde han kollapset og kjempet for livet i respirator i Buenos Aires. Det var i 2004.

Nå satt vi nok en gang på et hotellrom. Denne gangen i Leipzig under VM i Tyskland i 2006. Scenen var annerledes. Han hadde andre mennesker rundt seg. Tidligere lagkamerater som han spilte innendørs oppvisningsfotball sammen med. Han var ekspertkommentator på spansk TV.

Og han var slankere. Han lignet mye mer på den yngre utgaven av seg selv. Møtet var kortere, mer profesjonelt. Han svarte på spørsmål om VM, og turen han skulle gjøre til Norge senere på året for å spille «Showbol», et opplegg Terje Liverød sto bak.

Det så ut til at Maradonas liv var på rett vei.

Han takket Gud for at han var der han var, sammenlignet med situasjonen bare noen år tilbake:

«Det har gitt meg muligheten til å bruke mye tid med mine døtre, og spille fotball igjen. Det er min lidenskap. Det betyr alt for meg.»

En stund fortsatte oppturen, og i 2010 ledet han sitt kjære Argentina som landslagstrener under VM i Sør-Afrika. De siste årene har han hatt ulike treneroppdrag, men det ble etter hvert åpenbart at helsen plaget ham. Nyheten fra tidlig i november om operasjonen for hjerneblødning var urovekkende, og nå er det altså over.

Diego Armando Maradona ble bare 60 år gammel. Det er ikke bare Argentina som gråter. Vi er mange som synes dette er usigelig trist.

Hvil i fred, El Pibe de Oro.