Da Therese Johaug skulle krysse målstreken, måtte hun gå en liten omvei forbi jublende svensker. Foto: Richard Sagen

«Noen ganger er det helt greit å bli slått av Sverige»

OM LANGRENN: Det svenske heltinne-laget har en snittalder på 24 år. De kommer til å plage Norge igjen og igjen i årene som kommer.

Robert Veiåker Johansen
Publisert:

SEEFELD: Kvinne-skisporten har ikke vært plaget av så mange «holde pusten»-opplevelser de siste årene, så på forhånd et høyt unnskyld til dem som kjenner at stafett-nederlaget ennå svir litt:

Dette var rett og slett deilig.

«Jeg er mer sliten enn utøverne», sa en utmattet norsk tilskuer på vei ut av stadion og satte ord på en følelse mange hadde.

Idrett er på sitt beste når du ikke føler deg sikker før alt er over.

Noen hundre meter unna gikk en norsk gjeng, og i flokken var det minst én «På lag med Johaug»-boblejakke å se.

– Det var bra at det ble noen andre i dag, sa en mann.

– Ja, jeg ble litt glad, jeg, innrømmet en kvinne i følget.

– Vi har åtte gull. Åtte (senere på dagen ordnet Jarl Riiber det niende, vår anm.). Og hvis noen først skal slå Norge, så var det greit at det var svenskene, konkluderte de.

  1. Heldigvis teller ikke stilkarakterene. Fullstendig utmattet ramlet Stina Nilsson over målstreken. Foto: Richard Sagen

  2. Noen sekunder bak kom Therese Johaug, som virkelig prøvde, men som ikke hadde en sjanse da alt skulle avgjøres. Foto: Richard Sagen

Aftenpostens Robert Veiåker Johansen skriver fra ski-VM i Seefeld. Foto: AFTENPOSTEN

Livet uten Bjørgen

Bare noen minutter tidligere hadde Johaug, kvinnen med navnet på boblejakken, vært vitne til Stina Nilssons oppvisning i hvordan man biter seg fast og spurter best fra orkesterplass.

Gull-Nilsson var så sluttkjørt at hun satte seg ned samtidig som hun krysset målstreken. Etterpå uttalte hun at hun heller ville dø enn å bli nummer to. Sterke ord, sagt i eufori mens kroppen fortsatt pumpet adrenalin, men likevel et bra bilde på hva som sto på spill.

Torsdagen i Seefeld markerte hvordan stafett-livet kan bli uten Marit Bjørgen. Norge kom til Østerrike med seks seire på de syv siste mesterskapsstafettene i OL og VM. Men de kom uten Bjørgen. Hun har helt andre oppgaver foran seg: Snart skal landets mest omtalte pjokk de siste årene, Marius, bli storebror. Hans mor har termin i mars.

Lag-puslespillet måtte legges på nytt, og det var ikke bare enkelt. Formsvake Heidi Weng ble under tvil foretrukket foran Maiken Caspersen Falla. Ingvild Flugstad Østberg gikk andre etappen fordi hun faktisk «følte et stort ubehag» ved tanken på å gå den siste. Derfor måtte Therese Johaug, som er en ener i så mye, men ikke i spurting, gå sist. Mot verdens beste spurter. Dit kommer vi om en stund.

For en deilig dag det ble for de svenske kvinnene torsdag. Snittalderen på laget er 24 år, svensk damelangrenn har virkelig noe på gang. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

«Levva livet»

Det fineste med stafett er at øvelsen viser totalsummen av hva en nasjon har å by på, og at stemningen alltid blir spesiell. På stadion sang nordmenn med til Åge Aleksandersens «Levva livet», og akkurat der og da fantes det mange verre måter å leve livet på. «Åååå, nå drar det seg til!», brølte en kvinne, mens stadionspeakeren ga beskjed om at det høye norske flagget som sperret for storskjermen, måtte bort. «Vi vet at dere er fra Nittedal», la han til.

Som du sikkert allerede har skjønt: Nordmennene er i overtall i denne lille, østerrikske landsbyen.

De slapp unna med hvilepuls lenge. Weng holdt bakskiene til Ebba Andersson, og Østberg, fornøyd med at hun slapp å gå sist, hadde null problem med å holde følge med det 19 år gamle stjerneskuddet Frida Karlsson.

Så var det Astrid Uhrenholdt Jacobsen vs. Charlotte Kalla.

Jacobsen er et ørlite mysterium av en skiløper. Det er ikke så lett å bli klok på henne. Under OL i Pyeongchang for et år siden mistet hun 55 sekunder til Sverige. Det er mye på fem kilometer. Hun var så sliten at hun fortalte at hun ikke så noe den siste runden. Den gang ordnet Ragnhild Haga og Marit Bjørgen opp, Norge vant, og etterpå klarte ikke Jacobsen å slutte og gråte. Tenkte hun på den opplevelsen torsdag?

Da hun ankom stadion, ble hun «intervjuet» av Norges Skiforbunds Instagram-konto. «Jeg er så nervøs at jeg fryser», sa hun.

Ute var det sol og 13 varmegrader.

Charlotte Kalla gjorde kort prosess med henne på den andre runden av etappen. Da Kalla først satte fart, fikk hun meter etter meter. Til slutt ble det store spørsmålet: Hvor mange sekunder er det mulig for ski-overmennesket Therese Johaug å hente inn? Johaug sto og spant i vekslingsområdet, og måtte vente i 18,8 sekunder etter at Stina Nilsson hadde gått ut før hun fikk starte jakten. Jacobsen falt i snøen, ble liggende lenge, og tok etterpå seg skylden for at det ikke ble gull.

Norge og Johaug ble slått av svenskene på stafetten torsdag. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Et siste gir

«Jeg vet at hun tar meg igjen», tenkte Nilsson for seg selv mens hun skøytet i den tunge, fuktige snøen. «Spørsmålet er bare når og hvor», tenkte hun videre.

Det hun ventet på, skjedde den siste gangen de skulle opp den lange og tunge sprintbakken før stadion. Stina Nilsson virket ferdig, hodet hang og hun var stiv i bevegelsene. Therese Johaug kom i fart bakfra og gikk fordi. Det virket nesten avgjort.

«Men jeg visste at jeg hadde et gir til. Jeg hadde spart det til senere», fortalte svensken lurt etter stafetten. Hun hang på. Og i et spurtoppgjør på stadion er det urealistisk å kreve at en liten og lett skiløper som Therese Johaug skal ha noen som helst mulighet mot en høyere, tyngre og sterkere konkurrent som Stina Nilsson. Den norske 30-åringen sa da også at hun ikke ønsker å gå ankeretappen igjen.

Fra scenen på den internasjonale pressekonferansen bedyret likevel flere av de norske jentene at de gledet seg over sølvet.

– We are really happy! fortalte Therese Johaug etter sitt første nederlag i Seefeld.

Men én ting er hva man sier. Noe helt annet hvordan det flagg-dekorerte ansiktet ser ut mens man sier det.

Publisert: