Boleyn Ground: Mauricio Pocchetino er åpenbart en strålende fotballmanager. Han har gjort en glimrende jobb i alle klubber han har hatt ansvaret for. Nå har han utrettet små mirakler med Tottenham.

I kveld ble det imidlertid bråstopp mot et heltent hjemmelag øst i London.

Alt om kveldens kamper:

Det er iskaldt. Det blåser en bitende vind fra nord her oppe under taket på Boleyn Ground. Det som renner ned fra blygrå himmel er mer sludd enn snø. Noen meter under meg er det imidlertid glovarmt. Vi har spilt i syv minutter av det som for West Ham er sesongens viktigste kamper— mot Tottenham. Formspilleren framfor noen, Michail Antonio har akkurat headet hjemmelaget i ledelsen. Ingen markerte Antonio. Ingen dekket stolpene. Ingen reddet headingen.Bak meg faller en mann som umulig kan være yngre enn 80 år lykkelig rundt halsen på det som kan være et barnebarn. Dette er noe helt , helt spesielt, og bortelageter i trøbbel.

Fotballekspert Lars Tjærnås

Tottenham har "alltid" vært stabilt ustabile. Offensiv briljanse og glitrende stjerner har vunnet venner. Defensiv naivitet og et ustødig byggverk har sjelden vunnet titler. Nå er det nye tider. Argentineren har skapt et tvers gjennom stabilt lag. For første gang på nesten 50 år, siden mai 1967,kunne Spurs vinne syv kamper på rad. Han har gjort det med den eneste resept som garantert virker i fotball: Fylle hverdagene med knallhard jobbing, og identifisere svakhetene som måtte lukes vekk. Det siste var enkelt.

I fjor slapp "de liljehvite" inn grusomme 53scoringer. Kun fire klubber slapp inn flere. Denne sesongen har de 22, klart færrest av samtlige. I kun en av de 27 kampene før denne har de sluppet inn mer enn ett mål. Årsakene er enkle.

  • Den bakre fireren har en helt annen struktur enn før

  • De er langt bedre fysisk trent, og gir bakre ledd fenomenal beskyttelse

  • De har matchvinner i mål i Hugo Lloris

Denne soliditeten er i ferd med å slå alvorlige sprekker. Mark Noble er majestetisk sentralt i banen. Hans skudd fra 22 meter tvinger fram en ypperlig parade fra Lloris. Det er et ekstremt påskrudd hjemmelag som presser gjestene over hele banen, tvinger fram feil fra spillere som har vært nesten feilfrie over lang tid.

Michael Antonio kommer seg fri ikke mer enn åtte meter unna Lloris, men får skuddet blokkert. Det virker som om "Hammers " har bestemt seg for at den aller siste kampen mot fienden på denne banen skal bli noe helt ekstraordinært.

Dette er to klubber med et anstrengt forhold til hverandre. Jeg var på White Hart Lane i det motsatte oppgjøret november da en supporter ble stukket ned og døde. Atmosfæren da jeg ankom i kveld var også intens der flokker av bortesupportere ble geleidet nedover den lange veien fra undergrunnen til stadion.

Mye av heten har blitt overført til gresset. De to siste kampene mellom disse to på denne arenaen har gitt tre røde kort. Også i kveld er det temperatur langt over frysepunktet, men 22 spillere forblir på banen.

Ingen klubb har tatt flere poeng enn Spurs denne sesongen etter å ha ligget under. 17 poeng etter å ha fått første scoring mot seg vitner om moral— og om løpskraft.

Selvsagt kommer de sterkere etter pause. Presset flyttes høyere. Backene er for første gang delaktige i det offensive spillet og tvinger West Hams kanter dypere i banen. Erik Lamela header utenfor fra nesten nøyaktig samme gressflekk Antonio scoret fra en snau time tidligere.

Hvordan Harry Kane bommet på en retur fra snaut to meter kort tid senere begriper jeg fortsatt ikke. Mannen som knapt har gjort annet enn å sparke fotballer i nettet de siste par årene greide ikke å stokke bena da den gigantiske muligheten kom.

Det samme gjentar seg noen minutter senere. Ny sjanse. Samme spiller. Samme resultat. Men denne ganger er det verre å treffe mål.

Kampen er totalt endret. Det er mulig å begripe statistikker og analyser som har fortalt oss at i nesten samtlige kamper denne sesongen har Spurs løpt betydeligmer enn sine motstandere. Nå er det West Ham som får smake gjestenes urkraft og evne til aldri gi opp.

Mye av det som er sagt om Tottenham kan sies også om West Ham. Slaven Bilic (den eneste manager i verden som kan kombinere dress med topplue uten å se komisk ut) har skapt et lag som ikke bare gjør det West Ham alltid har gjort— sjarmerer og kan slå de beste. Nå sjarmerer de- og slår de fleste. 43 poeng på 27 kamper er bedre enn de noen gang har gjort det i Premier League. Etter å ha startet sesongen vaklevorent hjemme i sin siste sesong påsin ærverdige arena er de nå ubeseiret på eget gress siden august. Fire av siste seks kamper hjemme de holdt "vinterstengt" foran eget mål- uten baklengs.Imidlertid har de slitt mot "storebror" Spurs. Kun tre ganger i løpet av de 17 siste kampene har de stått igjen som vinnere.

Nå er det fire ganger på 18 kamper. West Ham holder ut. Euforien og trykket på tribunen er magisk. Det er fortsatt nesten 50 år siden Tottenham har hentet hjem syv strake seiere.

Den skuffelsen må vaskes vekk raskt. Lørdag er det kampen alle har snakket om i lang tid, hjemme mot Arsenal. Kveldens resultater for begge gjør den ikke mindre interessant.

West Ham bryr seg lite om akkurat det. De har allerede fått den triumfen de ønsket seg aller mest.