Noen har en god venstrefot. Andre er konge i luften. Jonas Grønner (28) kan ikke skryte på seg noen av delene.

– Jeg er ikke noe fysisk vidunder og hadde mine svakheter, innrømmer han.

Dette er historien om spilleren som ble borte.

Den pensjonerte midtstopperen fra Brann og Aalesund har imidlertid én tydelig og sterk egenskap. Den ga ham en drøss med aldersbestemte landskamper, sammen med mange av dagens A-landslagsspillere.

– Uansett hvilke spillere som er i startelleveren på landslaget nå, så har jeg spilt sammen med fem-seks av dem.

Jonas Grønner som kaptein på det norske U21-laget i 2016. Dette bildet er fra en kamp mot Sveits det året. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB

Men for seks år siden skilte de lag. Martin Ødegaard var allerede i Real Madrid, Ole Kristian Selnæs hadde dratt til Saint-Étienne, Mohamed Elyounoussi reiste til Basel og senere Southampton. Og Birger Meling endte opp i Frankrike.

Med overgangene fulgte lønninger som lå mange ganger høyere enn det hjemlige klubber kunne tilby.

Kapteinen deres, sjefen på banen og den mest høyrøstede av dem alle, bergenseren Grønner, valgte kjærligheten til Brann og Bergen. Alternativene var heller ikke så mange.

Hadde dratt hvis tilbudet hadde kommet

Selv om Grønner var kaptein på et U21-lag som i 2016 nesten kvalifiserte seg til EM-sluttspill, ble ikke Brann nedringt med tilbud på Grønner.

– Hadde jeg hatt muligheten, så hadde jeg dratt ut jeg også. Men det kom aldri noe tilbud.

Grønner skjønner at noen, både den gangen og nå, forundres over hans landslagskarriere. Det ble hele 52 kamper for aldersbestemte lag. Nesten halvparten av dem var for U21-laget, det siste springbrettet til A-landslaget.

– Jeg tipper at det var mange som reagerte på at jeg spilte. Jeg satt jo mye på benken i Brann, mens de fleste andre spilte fast for sine klubber.

– Hvorfor ble du valgt, tror du?

– Mine beste egenskaper som fotballspiller er en god høyrefot samt personligheten min. Det er det jeg har. U21-trener Leif Gunnar Smerud trengte en som kunne lede laget, og jeg tror jeg pekte meg ut der.

Lagbildet fra Jonas Grønners siste kamp på U21-laget, i 2016, vekker gode minner. – Det var kanskje den aller kjekkeste tiden jeg har hatt som fotballspiller. Foto: Arnfinn Mauren

Ødegaard imponerte fra første spark

Allerede som liten guttunge for bydelslaget Bergen Nord tok Grønner kommandoen. Det kom noen varme gloser mot dommerne også. Men etter hvert ble han mer bevisst på sine verbale egenskaper.

– Jeg begynte å eksperimentere med hvordan språkbruken kunne brukes for å «pushe» et lag.

– Hvordan gjorde du det?

– Det handler om å vite når man skal være verbal, hvem som trenger å bli «pushet» og hvem som har behov for å være i fred. Men å være så verbal på fotballbanen, er ekstremt energikrevende.

Det var ikke nødvendig å bruke kraftig stemmevolum i retning Martin Ødegaard, da kaptein Grønner første gang spilte sammen med ham. Det var i 2014. Norge tapte for Portugal, men debutanten imponerte.

– Han herjet i den kampen. Det var slike tekniske detaljer, som det var helt utrolig å se på. Det var ellevilt.

Hyller idrettskulturen i Norge

Grønner er ikke overrasket over at så mange fra dette U21-laget tok steget videre. Han setter det i en større sammenheng.

– Vi har fått en ny idrettskultur i Norge, med større fokus på vitenskapelig og systematisk jobbing. Det gjør at vi har passert land med flere innbyggere å ta av.

For kapteinen ble imidlertid veien opp til A-landslaget for bratt. Etter play-off-kampen mot Serbia i 2016 spilte han aldri mer sammen med Ødegaard & Co. Mens han fulgte med på lagkameratenes vei ut i Europa, forble Grønner lenge i et vakuum mellom første- og annetlaget til Brann.

– Jeg hadde nok ikke det samme potensial som Ødegaard, Elyounoussi og Meling, erkjenner han.

Klarte ikke å kutte navlestrengen

Grønner tror likevel at han kunne nådd lenger, dersom ikke ønsket om å lykkes i Brann hadde vært så sterkt. Han ble i klubben, til tross for at han fikk begrenset med tillit etter at Lars Arne Nilsen ble Brann-trener i 2015.

– Jeg burde satt foten ned og sagt at jeg ikke kan være i Brann lenger, men jeg klarte ikke å kutte navlestrengen.

Trener Lars Arne Nilsen og Jonas Grønner har hatt sine feider og krangler opp gjennom årene. – Men jeg kunne ha kranglet med hvem som helst, og har ikke noe problem med å forholde meg til Lars Arne, understreker Grønner. Foto: Marit Hommedal / NTB

Grønner kuttet navlestrengen først i 2018, da han dro til Aalesund. Klubbvalget den gangen skyldtes i stor grad at samboer Malin Rørvik kommer fra området.

Men historien fra Brann gjentok seg. To år senere fikk Grønner igjen Lars Arne Nilsen som trener, da Nilsen tok over Aalesund. Han så raskt hvor det bar.

– Det er ikke noe personlig mellom oss. Det er viktig å få presisert. Jeg har hatt respekt for valgene han har tatt, men jeg skjønte jo at jeg ikke kunne sprette champagnen da han kom.

Color Line stadion i Ålesund er fortsatt arbeidsplassen til Jonas Grønner. Toppidrettslinja han leder holder til her, og de siste ukene har han vært opptatt med å få laget et styrkerom for elevene. Foto: Arnfinn Mauren

Planen var å spille til han ble 35

Da 28-åringen ikke fikk fornyet kontrakt etter fjorårets sesong, valgte han å legge opp. Det var ifølge ham selv åtte år før han opprinnelig hadde tenkt å gi seg.

– Men jeg har ikke angret på det. Ting har ordnet seg.

Samme dag som det ble kjent at tiden i AaFK var over, ble han kontaktet av en videregående skole i Ålesund. Nå leder han toppidrettslinjen ved Akademiet, i en 60 prosent stilling.

Mye dreier seg om fotball fortsatt for Jonas Grønner. Som leder for en toppidrettslinje har han blant annet ansvaret for elevenes fotballtreninger - på hans tidligere hjemmebane. Foto: Arnfinn Mauren

Ikke lenge etterpå fylte han på med en deltidsjobb som aktivitetsleder i Langevåg IL, klubben i nærmiljøet. Bare én gang har han kjent på savnet etter å spille.

– Det var da jeg satt på en fullsatt Brann Stadion 16. mai.

Trøsten er at han fortsatt er tett på fotballen i hjembyen, som kommentator for Bergensavisen.

Det var den tredje jobben som dukket opp etter at han la opp. Den fjerde er blitt den mest synlige.

Twitter-meldinger ledet til TV-studio

Som selverklært verbal kruttønne, var det nærmest en naturlig konsekvens av sin egen personlighet at Jonas Grønner også havnet i TV-studio – som fotballekspert.

Det var ikke helt etter planen, men det var ikke tilfeldig, heller. Etter noen måneder som fotballpensjonist i vår, bestemte han seg for å stikke hodet frem. Resultatet ble noen twitter-meldinger han visste ville få oppmerksomhet.

Jonas Grønner på jobb for Discovery sammen med Susanne Wergeland. I midten Molde-trener Erling Moe. Foto: Svein Ove Ekornesvåg / NTB

Meldingene ble plukket opp av Discovery, og det tok ikke lang tid før han var på plass som gjest i eliteseriestudioet. Nå blir han å se på TV i alle fall ut sesongen.

– Det er en bransje jeg synes det er gøy å være en del av, og jeg er opptatt av å finne min stil på TV.

– Stilen til TV-ekspertene preges ofte av et svart/hvitt-syn på kampene?

– Men hør her! Jeg er jo bergenser! I Bergen har fotballen alltid vært enten svart eller hvitt. Enten så er du best eller så er du elendig.