Jeg håper Lars Lagerbäck ikke ble like skremt som meg over de norske spillernes udugelighet mot Nord-Irland. Landslaget vårt fortsetter å slippe inn utilgivelig lette mål også etter at den nye landslagssjefen har brukt det meste av tiden på å rette opp akkurat den svakheten.

Det handler litt om struktur, men mest om personlige feil og svakheter. Selv om noen av brikkene er byttet ut, er de forbaskede feilene der, like avslørende og ødeleggende som under forgjengeren.

Et av de første spørsmålene som dukker opp i mitt hode er dette: Hvordan kan det ha seg at en nasjon som alltid har hatt gode midtstoppere, ikke klarer å mønstre to mann på dekk som ikke blir lett bytte for et ganske ordinært irsk angrep?

Dette er nasjonen som hadde Einar Jan Aas, Åge Hareide, Rune Bratseth, Henning Berg, Ronny Johnsen, Erik Hoftun og Brede Hangeland for å nevne noen. En tid var det så mange gode midtstoppere å velge blant at enkelte som spilte fast i Premier League, ikke fikk plass på landslaget.

Jeg trodde vi skulle få øye på litt av Islands fryktede kampmoral med den nye sjefen. Lars Lagerbäck ønsket nok det mest av alt, men hva fikk han se? Et lag som nesten ikke vant én av duellene om de lange oppspillene, og heller ikke duellene om andreballene.

Da blir det faktisk ganske meningsløst å slå langpasninger. Vi spilte ballen og kampen i fanget på hjemmelaget, for det var de som lignet på Island, ikke vi. Kort oppsummert: Irene var bedre i alt vi ønsket å være best i.

Det var først da Nord-Irland trakk seg tilbake for å sikre seieren, at Norge fikk holde i ballen og lignet på et lag, men uten at våre beste menn skapte noe å skrive om i etablert angrep.

Kjetil Kroksæter, kommentator i Adresseavisen. Foto: RUNE PETTER NESS

Den kjappe konklusjonen er at Norge ikke klarte å holde nullen da det var første prioritet, de klarte ikke å fjerne de graverende feilene og klarte ikke å løfte seg når motgangen kom.

Men fremfor alt bekrefter det mistanken om at vi ikke har spillere som vinner nok dueller, som er tøffe nok med seg selv og som oppfyller den forholdsvis enkle målsettingen om å være til stede i kampen.

Mye handler om mentalitet. Før kampen skrev jeg om utfordringen å utvikle spillere med vinnervilje i verdens lykkeligste land, og denne kampen ble langt på vei en bekreftelse.

Vi mangler typene og vinnerne. I alle ledd mangler vi spillerne som kan gå foran og vise vei. Det vi har er et kjedelig landslag som spiller fotball uten bevegelse.

I all min ergrelse over norsk tafatthet misunte jeg nordirene dedikasjonen, innstillingen og moralen, jeg misunte dem duellkraften og løpskraften og viljen. Jeg misunte dem i grunnen alt.

Og Nord-Irland er ikke noe stort landslag, men rett og slett et hardt arbeidende kollektiv med vinnermentalitet. Akkurat det vi ønsker å bli.

Norges landslag fremstår som en lapskaus eller en slags uformelig geleklump. Det finnes ikke fasong, og laget vårt mangler særpreg og identitet. Vi er ikke gode på noe: Ikke gode på forsvarsspill, ikke på kontringer, ikke på pasningsspill og ikke på teknikk.

Når alt ser mørkt og trist ut, er det lett å bli i overkant negativ – slik jeg er nå. Noen, deriblant en av landslagets frontfigurer, finner fattigmanns trøst i at vi nå definitivt er ute av kampen om en plass i neste VM-sluttspill.

Hva er det for argumentasjon da? Når ble det bedre å spille treningskamper enn kamper av betydning? I de neste 16 månedene! Hvor mange ganger på denne årstiden har vi ikke hørt hjertesukket: Nå skal det bli godt å komme i gang med serien.

Kanskje vi skal slutte å gjemme oss bak unnskyldninger og bortforklaringer, og si som sant er. Lars Lagerbäck har en større oppgave enn både han og nordmenn flest trodde. Jeg venter på at han tar frem trylledrikken som gjør gutter til menn.