BREMNES: - Lars Arne Nilsen, du har nå vært Brann-trener i 50 dager. Hva har vært annerledes enn du så for deg i denne jobben?
— Det største usikkerhetsmomentet var hvordan det ville bli å ta over et trenerteam. Klubben stilte med trenerteam, jeg valgte ikke mine egne. Jeg vet jo hvordan jeg vil ha ting, jeg har et bilde i hodet av hvordan laget skal se ut, men for å få det til, må du ha gode folk rundt deg. Der har jeg vært veldig heldig. Dette var det jeg var mest spent på, og kanskje det jeg er mest fornøyd med.
Bryne-treneren bekrefter: - Brann har tatt kontakt om Vevatne
— Du har gjort endringer i spillestil og formasjon. Hvordan mener du at du har lyktes med dette?
— Det indre bildet mitt av hvordan ting skal se ut, må hele tiden reguleres. Av og til må du legge helt om, men så må du samtidig jobbe med den spillestilen du ønsker. For å få det slik jeg vil ha det, må spillerne være ekstremt løpssterke. Akkurat nå kan vi låse motstanderen høyt, og vi kan ligge lavt, men vi har ikke et lag som er sterkt nok til å jage motstanderen sønder og sammen. Det vil ikke vi få i høst heller.
- Du mener at spillerne kommer til å bli bedre trent, men ikke så godt trent at dere kan spille akkurat den fotballen du ønsker?
— Nei, for det tar tid. Virkeligheten er ikke alltid sånn at du kan spille på den måten du ønsker. Da må du justere, jobbe litt annerledes for å skjule at vi ikke springer nok. Men kanskje vil vi klare å jage mer slik jeg liker det i perioder av kamper.
- Er det frustrerende å måtte innse at det ikke vil bli slik aller helst hadde sett det?
— Nei, tvert imot synes jeg det er fantastisk å være i den prosessen. Et lag er aldri akkurat slik som du vil ha det, du er alltid på vei mot noe. Det som kan være frustrerende som trener, er å se at venstresiden med Erdin Demir og Kristoffer Larsen virkelig fungerer, og så er Demir plutselig vekke. Men sånn er denne jobben. Når du holder på å bygge opp et godt lag, slik jeg var med på i Hødd, så forsvinner ofte noen av de beste.
Lårskade setter Larsen ut av spill
— Mange snakker om det store presset i Brann og Bergen. Hvordan har du merket det?
— Jeg har ikke følt så veldig på det presset. Hadde jeg følt det, ville jeg ha sagt det, men jeg sover godt om natten. Kanskje er det litt enklere for meg i og med at utgangspunktet var slik det var. Dessuten prøver jeg å skjerme meg selv. Jeg er på treningsfeltet og i garderoben, men jeg leser ikke så mye av det dere skriver. Skal jeg holde fokus hele tiden, kan jeg ikke hele tiden gå inn og lese og vite hva alle tenker. Jeg går heller ikke så mye ut i byen, jeg går heller til fjells. Der, og uti havgapet, liker jeg meg bedre. Derfor tenker jeg ikke så mye på presset, men jeg ser jo at det vil øke etter hvert.
- Regner du med at du må rykke opp for at du skal få fortsette?
— Jeg tenker ikke på det heller. Hvis Brann finner ut at jeg ikke er rett mann, så må ikke jeg trene Brann. Jeg gir hundre prosent, og hvis de sier «ok, takk for innsatsen», så har jeg gjort det jeg kan. Da har jeg mange artige ting å finne på. Ikke misforstå – jeg brenner etter å trene Brann og få fortsette, men jeg blir ikke deprimert hvis ikke. Brann-supporter vil jeg være uansett.
- Resultatrekken din etter du kom inn er fire seirer, to uavgjorte (straffekonk-tap) og ett tap. Hvor fornøyd er du med den?
— Jeg er fornøyd med at jeg har fått tatt litt av forventningspresset av spillernes skuldrer. Energien er på vei tilbake, guttene har snudd litt av trenden. Vi har hatt én kamp der alt gikk galt, mot Sogndal. Ellers har vi vunnet kamper, vi er tre poeng bak opprykksplass. Det var det jeg håpet på, at vi skulle være oppi der ved starten på høstsesongen.