— Drømmen er å spille OL med han der, smiler Aleksander og nikker bort mot storebror.
Vi sitter på en benk ved volleyballanlegget på Voldsløkka i Oslo. Brødrene Aleksander (18) og Christian (20) Sandlie Sørum er oppvokst på Lørenskog og har tilbrakt mange timer i denne sanda. Fra banene høres dommerfløytene. Om en drøy time skal guttene spille senior-NM sammen.
Men NM er bare et steg på veien mot målet.
— Jeg har alltid hatt et mål om å kalle meg verdens beste. For å kalle seg verdens beste må man jo vinne VM, men jeg har skjønt at OL er større enn VM. Så da er vel målet å kalle seg olympisk mester, sier Christian.
Mange idrettstalenter har samme mål. Men det tilhører sjeldenhetene å ha så god støtte fra familien.
Villig til å selge huset
Foreldrene traff hverandre på volleyballbanen og følger guttene på turneringer overalt i verden. Pappa Espen har alltid vært trener, mens mamma Marianne er tilskuer, coach og støttespiller. Under NM står naturligvis begge foreldrene på sidelinjen.
— Det har blitt en livstil. Fra de var små har vi vært på treninger og bygd fremgang hele veien. Det gir oss så mye å følge dem, forklarer Espen.Foreldrene er som regel på sidelinjen, enten turneringen spilles i Oslo eller USA. Å ha foreldrene på laget betyr mye for talentene.
— De lar oss satse på idretten. Vi slipper nok unna litt hjemme fordi de skjønner at det er det her vi driver med, sier Christian.
— Det er de som hjelper oss så vi kan nå målene våres. De støtter oss og betaler. For oss betyr de mye, legger Aleksander til.
Brødrene bor hjemme på Lørenskog og satser fullt og helt på volleyballen. Denne helgen spiller de en ny turnering på Voldsløkka, denne gangen en internasjonal turnering, som kan gi viktige rankingponeng inn mot neste års verdenscup.
Emil Iversen: Savner sengekamerat Northug
NFF gjør helomvending etter dommerskandalen: Sandnes Ulf slipper omkamp
Foreløpig tar foreldrene reiseregninga, enten de spiller NM eller verdenscup.
— Vi har ikke råd til hytte, for å si det sånn, sier Espen, før Marianne legger til:
— Om det går så langt at vi må selge huset for å hjelpe barna så hadde vi gjort det. Dette vil vi også. Vi vil støtte gutta så langt det lar seg gjøre.
Foreldrene ser på sandvolleyballen som jobben til sine to sønner. De prøver å legge til rette så mye de kan, også økonomisk.
— Det gjenspeiler også troen vi har på dem. Om de var middelmådige hadde vi kanskje ikke ofret like mye. De er så gode at vi vet at de kan lykkes, forklarer Espen.
Konkurrerer om alt
Kanskje har pappa rett. De to brødrene har allerede gjort seg bemerket i internasjonal sandvolleyball. Yngstebror har gull i U20-EM og niendeplass i aldersbestemt VM. Eldstebror har blant annet to EM-gull (U20 og U22), samt en femteplass i den største årlige internasjonale turneringen i verden.
Kanskje er det sånn det blir, når man elsker å konkurrere.
— Ja, vi konkurrerer egentlig om alt. Vi kan konkurrere om å sette oss inn i bilen og ta på setebeltet først. Vi vil være best i alt, ler Aleksander.
Men for brødrene er samarbeid en vel så viktig faktor. De jobber tross alt sammen mot samme mål.
— Christians sterkeste side er at han er en veldig god lagspiller. Alle som spiller med han blir 20 prosent bedre bare av å være på lag med han. Han blir aldri sur, han hjelper alltid medspilleren, både når det går bra og dårlig, sier Aleksander.
Etter ungdomsskolen dro Christian til Toppvolley Norge, en internatskole hvor man trener volleyball ved siden av videregående. To år senere fulgte Aleksander etter.
— Det ble jo bare å skru klokka tilbake i tid. Det var det vi var vant til. Det er ikke så lett å stikke av fra han, han følger jo etter hele tiden, ler Christian.
RBK-supporter må møte i retten etter Bakenga-hets på nett
Lillebror må juble for begge
Under senior-NM var brødrene blant de aller yngste deltakerne. Men på banen er de rolige som skjæra på tunet. Pappa Espen mener deres mentale styrke er en av deres største fordeler. Selv mener de at de har funnet sin måte å spille på.
— Det er ikke noe vits i å stresse hvis du taper en ball. Vinner man ikke den, må man bare tenke på neste ball, ikke den som har blitt spilt, sier Christian.
I sandvolleyballmiljøet er han nærmest blitt kjent for ikke å juble ute på banen. Dermed blir det lillebrors oppgave.— Jeg er ikke den som jubler mest jeg heller, men i forhold til Christian er jeg klovnen. Jeg må ta av meg den jublingen, smiler Aleksander.
Arbeidsfordelingen er like klar også på andre områder.
— Jeg er storebror, jeg vil ta mest ansvar. Kan jeg ta ballen, så tar jeg ballen. Jeg er litt roligere, mens han kan bli litt gira. Vi har en fin balanse mellom hans oppstemthet og min rolighet, forklarer Christian.
I NM endte brødrene på fjerdeplass, etter å ha tapt både semifinalen og bronsefinalen mot langt mer rutinert motstand.
Men NM er bare et steg på veien mot målet.