Målet er å kjempe om Paralympics-gull både på sommer— og vinterføre.

Birgit Skarstein har både gull og sølv fra VM i roing. På profilen hennes hos Norges Roforbund står det at langrenn er en av hobbyene hennes. Slik var det nok en gang, men nå er langrennspigging mye mer enn en hobby. Etter at hun fikk en åttendeplass som best under Paralympics i Sotsji i fjor, skjønte hun at hun med full satsing og god oppfølging også kan komme langt på vinterføre.

Den muligheten økte kraftig da hun nylig undertegnet en ny sponsorkontrakt som går direkte inn i en 30 prosents stilling som trener i langrennspigging.

— Kirsti Ruud har stilt opp for meg gratis tidligere, men nå kan hun følge meg mye tettere i hverdagen. Hun kan også følge meg på reiser, sier en glad Skarstein.

Vanskelig jakt på sponsor

— Jeg har god styrke og utholdenhet, men merket at jeg mangler mye på teknikk og taktikk. Dette vil jeg nå får en mye bedre oppfølging på.

Hun hadde allerede en hovedsponsor (ASKO) før helse- og omsorgsselskapet Vitalegruppen nå gir henne muligheten til å pigge av fra konkurrentene.

Å få nye sponsorer er ikke enkelt for funksjonsfriske, men kan være enda vanskeligere for funksjonshemmede.

— Vi får lite eksponering. Men det er mange tøffe utøvere som gjør en utrolig innsats uten å få kred i det offentlige rom, forklarer Skarstein.

— Birgit er et forbilde for alle her i landet som trosser en bevegelses- eller helsemessig utfordring, og som ønsker å være i aktivitet, vil jobbe eller rett og slett skape et enklere liv, sier administrerende direktør Magnus Andersson i Vitalegruppen.

Fellesskap en suksessfaktor

En av Skarsteins suksessfaktorer i roing har vært fellesskapet ved at funksjonshemmede og funksjonsfriske trener sammen på landslaget.

— Jeg trener sammen med Olaf Tufte og de andre roerne fem-seks dager i uken, halve året. Vi har en sterk gruppementalitet, samtidig som vi har et felles støtteapparat. I langrennspigging er det mye mer fragmentert. Utøverne bor rundt omkring i hele landet. Jeg trener noe sammen med andre, bla. kjelkehockeylandslaget. Men jeg tar mange nøkkeløkter alene. Det kan på flere måter være bra, men samtidig er det viktig at det er noen der som gir tilbakemeldinger, og både pusher meg og holder igjen når jeg blir for ivrig, forklarer Birgit Skarstein.

Norge var for noen år siden en av verdens beste nasjoner når det gjelder idrett for funksjonshemmede. Slik er det ikke lenger.

— Nivået er veldig høyt, og man må leve som en toppidrettsutøver for å nå opp, forteller 26-åringen, som jobber i en 25 prosents stilling og som i fjor hadde 170 reisedøgn.