Den siste uken har vi opplevd en voldsom omveltning i livet som Viking-fans. 8 kamper uten seier, livløse spillere og stang ut er blitt ersattet av 3 strake seire, voldsom innsats, stor moral og stang inn. Hvorfor? Løsnet det med Østenstads avgang? Var det faktisk bilvraket til Rugland som gav dårlig karma? Eller er det enda et bevis på at det sitter mellom ørene på spillerene?

La oss ta Østenstad først. Jeg har ingen tro på at Østenstads avgang har utløst stigende formkurve. Indirekte kan hans avgang muligens ha utløst noe i klubben. Nå er Åge alene om det sportslige ansvaret, og det kan ha kickstartet en rusten ringrev. Østenstads rolle i klubben handlet om å tilrettelegge forholdene for Hareide, og skaffe spillere. Han var ikke direkte involvert i treningene, det var ikke han som la opp taktikken eller tok ut laget. For øyeblikket tror jeg Østen lener seg tilbake, og gleder seg stort over at ungguttene delvis gir han rett. Fortsetter denne utviklingen bør mange rette en en takk til sportsdirektørens arbeid.

Ok. Er det fjerningen av karma-vraket som har utløst skjulte krefter hos spillerne? Ærlig talt, de som tror det bør snarest bytte inn sesongkortet sitt med billetter til Alternativmessen.

Årsaken til oppsvinget den siste uken handler likevel om tro, men uten at det blir metafysikk. Det er bare enda et eksempel på hvor mye psyken betyr i fotball. Samling i bunn, oppvaskmøte, trygg formasjon og knallhard jobbing gav tro. Fremgang og målsjanser i seriekampen mot FKH gav håp. Det ble forsterket etter kampen mot Brann. Ny seier mot Stabæk gav økt selvtillit. Og slik har det fortsatt siden. Det er de samme spillerne, det er den samme treneren — men de opptrer helt annerledes. Se så engasjert Hareide i treningsdress er nå sammenlignet med mannen som satt musestille på Color Line Stadion for noen uker siden.

Det er verdt å merke seg at bunnplasserte Viking nå har slått nedenfra. Vi har vært utfordreren, underdogen. Forventningene har vært fraværende. Det er aldri så god stemning på stadion som når et nederlagsdømt Viking kjemper med ryggen mot veggen. Da våkner publikum til dåd. Det virker som både vi og spillerene trives i slike stunder.

Rosenborg på motsatt banehalvdel bør ikke utløse store forventninger. I utgangspunktet kan vi da regne med stang ut, flaksemål på overtid til trønderne og en dommer med dårlig skjult bartesympati. Vi er med andre ord fortsatt utfordreren. Det kan gi en ny lykkerus søndag kveld.

Men hva skjer når fremgangen skaper nye forventninger om enkle seire over lag som Sarpsborg 08? Ramler alt i grus igjen?

Hva mener du: Hvorfor har det snudd? Trives Viking best i utfordrerrollen, og feiler når forventningene stiger?