Disse jubelbildene kan være starten på en ny revolusjon. Den norske idrettshistorien viser hvorfor

KOMMENTAR: Når idrettsfolk treffer bølgen, kan de klare det nesten umulige. Er det en slik bølge norsk friidrett er i ferd med å hoppe på?

Publisert: Publisert:

SUKSESSTRIO: Brødrene Ingebrigtsen har hvert sitt EM-gull på 1500 meter. Henrik og Filip gratulerte minstebror Jakob med gullet fredag kveld. Foto: Ørn Borgen / NTB scanpix

  • Ola Bernhus
Denne artikkelen er over ett år gammel

Idrett vil alltid dreie seg om mye og riktig trening, fysiske forutsetninger og teknikk. Men noen ganger ser det ut som om selvtillit og godfølelse betyr like mye.

En slik følelse er, som kjent, noe man ikke har, men kan få. Og når den er der, virker alt enklere. Nye mål kan settes.

Idrettshistorien er full av slikt, og det typiske er at det sjelden kommer for en enkeltutøver. En medgangsbølge treffer gjerne flere på en gang, ofte hele lag eller grupper av utøvere. Og som regel er det en nytenkende trener som har satt kursen.

Tilhører du det rette laget, er det som om ingenting kan stoppe deg.

For å si det på norsk. Er du best i Trøndelag i langrenn, eller spiller du på det norske landslaget i kvinnehåndball, er du blant de beste i verden.

Skal vi holde oss til etterkrigstiden, er det mange slike bølger å mimre om, mens vi samtidig kan lure på om det norsk friidrett nå har begynt på, er noe som ligner.

Les også

Jakob Ingebrigtsen (17) tok sitt andre EM-gull: – Det er galskap

Les også

Slik feiret medaljeheltene i natt: Jakob (17) skålte med vann

Les også

Stolt pappa Gjert Ingebrigtsen: – Jakob bare måker på

Skøyterevolusjonen

Etter stagnasjonsårene etter OL i 1960 kom en helt ny trener, den tidligere diskoskasteren Stein Johnson, inn som trener for de norske skøyteløperne. Snart kunne alt gammelt rekordprat glemmes.

I 1963 hadde hele landslaget løftet seg til et nytt nivå, det ble satt personlige rekorder hver gang de tok på seg skøytene. Det ble kalt skøyterevolusjonen.

Skøytesporten fikk kastet seg på en lignende bølge på 70-tallet, da de fire S’ene (Stenshjemmet, Storholt, Stensen, Sjøbrend) dominerte sporten. Under OL i Sør-Korea nå i vinter så vi spirer til en ny storhetstid, der den ene prestasjonen trakk andre med seg – og det kan komme til å fortsette.

Kommentator Ola Bernhus. Foto: Signe Dons

Håndballrevolusjonen

Da kvinnelandslaget tok VM-bronse i 1986 under den ukonvensjonelle treneren Sven Tore Jacobsen, startet en endeløs bølge, en strøm av store prestasjoner og resultater. Det strømmer ennå.

Unge spillere som føler at de kan måle seg med landslagsspillerne, vet at de også kan måle seg med de ypperste i verden. Det gir en inspirasjon til å trene på høyeste nivå.

Håndballmennene har ikke nådd dit, men etter flere tiår i skyggen er de nå på vei inn i en periode der de siste mesterskapenes resultater kan gi et løft som varer i årevis.

Som i disse eksemplene:

Langrennsrevolusjonen

Det mest påfallende skjedde rundt VM i 1982. Med Dag Kaas som trener og Berit Aunli som veiviser var norske kvinner med ett i verdenseliten. Bølgen holdt seg ikke lenge. Men senere kom Marit Bjørgen seg ut i løypene og ledet det laget som vi har sett de siste årene. Er du norsk, kan du bli mester. Vi kan spekulere på om dette hadde skjedd uten Bjørgen som ledestjerne og om det vil vare uten henne. Men resultatene har vært overveldende, til de grader at internasjonal kvinnelangrenn beskyldes for å være kjedelig.

Blant mennene har det variert mer.

På 80-tallet var svenske mannlige løpere oppe på den bølgen som traff Norge i det neste tiåret. Med Dæhlie, Ulvang og Alsgaard fikk Norge en posisjon som varte. Men det dabbet av da 2000-tallet kom, og i en lang periode var det Petter Northugs mange seire som skjulte at norsk herrelangrenn egentlig var ute av bildet.

Nå er bølgen der igjen, og jobben er som regel gjort for den norske løperen som slår lagkameratene. Da venter medaljeseremonien.

  • Fikk du med deg denne?
Les også

Warholm unngikk en av idrettens vanligste feller. Det imponerer norske idrettshelter.

Fotballrevolusjonen

Med Drillo som landslagstrener og Eggen som RBK-trener på 90-tallet oppnådde norsk herrefotball resultater som virket usannsynlige. Slik ser vi på den perioden fortsatt.

Men dette er også eksempelet på at storhetstid kan føre til det rakt motsatte, en lang periode med motgang der alt måle mot storhetstiden – og virker dystert.

Norge og Rosenborg kunne slå alle på en god kveld, og norske spillere ble solgt til store fotballand.

Oppfølgingen kan beskrives med ord som arroganse, selvgodhet og nedlatenhet. Vi var best i lagorganisering, i rekruttering, i trenerutdannelse.

Trodde vi, inntil 2000-tallet kom og fortalte at 90-tallet var lenge siden. Vi kommer aldri opp den bølgen igjen, heter det nå.

Karsten Warholm vant EM-finalen på 400 meter hekk. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / BILDBYRÅN NORWAY

Les også

Slik tenker Warholm når han løper for gull: En analyse av 400 meter – hekk for hekk

Over til friidrett

Andre eksempler kunne vært tatt med. Men nå er det friidrett som gjelder. EM-suksessen i 1994 ble ikke fulgt opp, men denne sommeren har igjen nasjonens interesse vært rettet mot friidrett.

Karsten Warholm og Ingebrigtsen-brødrene fenger i hver krok av landet, og det er en bred underskog av friidrettstalenter, flere av dem har fått prøve seg under årets EM.

Fortsatt er det ikke nok til å fastslå at norsk friidrett er oppe på den store bølgen. Men vi vet hvordan suksess smitter, og vi aner hvordan de andre unge utøverne på landslaget føler inspirasjonen.

De er på et vinnerteam, de er gode, de kan bli best, de har fått troen. Dette kan bli enda artigere.

Publisert:
Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.
  1. Friidrett
  2. Friidretts-EM