Under kommentaren til Ola Bernhus kan du lese hvordan Erik Røste svarer på kritikken.
Det som har skjedd, kort fortalt, er dette: Påstandene om at friske, norske langrennsløpere har tatt astmamedisiner, er blitt bekreftet. Sportssjefen har prøvd å snakke seg unna saken. Skipresidenten dekker seg bak uvitenhet.
Det som er vanskeligst å godta, er at skipresident Erik Røste påberoper seg at han ikke vet hva som foregår. Hans raske svar var at dette må Skiforbundet finne ut av, og at bruken av astmamedisiner i langrennsleiren skal granskes.Det holder ikke. I årevis er det blitt rettet kritikk, stort sett fra utlandet, mot det faktum at mange norske langrennsløpere bruker medisiner mot astma. Gang på gang er det blitt stilt spørsmål, er så mange av nordmennene virkelig syke?
Det er opplagt at skipresidenten skulle ha skaffet seg inngående kjennskap til hvordan dopingreglementet håndteres og hvordan norske langrennsløpere medisineres. Denne saken har ligget og ulmet under norsk langrenn i flere år, og det var å vente at den ville blusse opp en dag.
Forvirret av diskusjonen? Du er ikke alene! Her oppsummerer vi hva du må vite om astma.
Vanskelige spørsmål
Ingen kan forlange at en toppleder skal være innsatt i alle detaljer i sin organisasjon, heller ikke en skipresident, fotballpresident, idrettspresident eller toppidrettssjef. Derfor kan vi godta at de av og til mangler svar på kritiske spørsmål.
Uvitenhet er ikke alltid en dårlig strategi når man står med ryggen mot veggen. Men det holder ikke i lengden.
Røstes første reaksjon var at langrennskomiteen skulle granske den norske medisinbruken. Det er slik idrettens ledere gjerne reagerer. De vil ha en egen gransking, og her er det bare å minne om hvordan Olympiatoppen har tenkt å evaluere OL-innsatsen i Rio. Internt.
LEST DENNE? Skiforbundets millionbruk etter Sundby-saken — har hentet inn First House.
En kamp mot vanære
Heldigvis sier Røste nå at han er glad for at langrennskomiteen ønsker en uavhengig gransking.
For det er mye som står på spill. Forholdet til løperne selv, til de utenlandske konkurrentene, til det internasjonale omdømmet, til det langrennskjære norske publikummet, til sponsorene. Det er selve nasjonalidretten som nå er truet av vanære og mistro.I Sundby-saken påtok Erik Røste seg ansvaret, på vegne av administrasjonen som hadde begått feilen. Men hvordan er ans aret blitt forvaltet? Ingen har fått lide, andre enn Martin Johnsrud Sundby selv. Den uskyldige.
Åpent og ærlig?
Det eneste som kan begrense skaden og gjenopprette en viss tiltro til norske prestasjoner, er en total ærlighet.
• Vi, det vil si alle som er interessert i norsk langrenn, må få vite hvilke løpere som tar astmamedisin fordi de har diagnosen astma.
• Vi må få vite hvilke løpere som bruker slik medisin uten å ha diagnosen.
• Vi må også få vite hvilke løpere som har takket nei til å medisinen.
Det siste kan være litt vrient å få ut, men vil ha mye å si for troverdigheten av granskingen. Og det vil illustrere hvor vanskelig dette spørsmålet kan være, i balansen mellom diagnoser, doser og virkemidler for å lykkes i langrennssporet.
Vrir seg unna
Vi vil bli overrasket om granskingen fører til en slik åpenhet.
Historien viser at idrettens toppledere, valgte og ansatte, fort ser sin organisasjon som noe de eier. Derfor må det for all del ikke komme ut noe som kan sverte virksomheten. Når alarmen går, gjelder det å skjule, dekke over, begrense skaden. Hensikten er god, resultatet som oftest ødeleggende.
Vi har nylig sett det i NIF, Olympiatoppen, NFF, IOC, FIFA og nå i NSF.
Det lønner seg alltid å være ærlig og bli ferdig med det. Men det blir nok ikke slik i astma-saken heller.
Aftenposten har sendt Ola Bernhus sin kommentar til Erik Røste. Slik svarer skipresidenten på kritikken:
Som politisk valgt leder er jeg til enhver tid opptatt av å hente inn mest mulig kunnskap og fakta før en treffer beslutninger. Ola Bernhus kommenterer den pågående saken ut fra påstander ogusikre opplysninger.Det er et dårlig grunnlag for diskusjon. Det er derfor jeg har gitt langrennskomiteen ansvar for å organisere en full gjennomgang av skilandslagets medisinbruk. På den måten kan Bernhus, jeg og alle andre få et åpent og faktabasert grunnlag å diskutere på.Det åsørge for at mer fakta fremskaffes,er ikke å gjemme seg bak uvitenhet.
Norges Skiforbund anser det som opplagt at utøvere og støtteapparat i alle våre seks grenene, respekterer regelverket. Derfor har jeg også sagt at jeg ikke har grunn til å tro at langrennslandslaget har opptrådt i strid med dette. Men når slike påstander fremsettes, må de undersøkes på en måte som det ikke kan stilles spørsmålstegn ved. I lys av dette er jegtilfreds med måten langrennskomiteen i Skiforbundet har signalisert at de vil organisere gjennomgangen. Når den er gjennomført, og fakta ligger på bordet, vil både Bernhus og jeg vite hva som er sakens realiteter. Skulle det vise seg at det har foregått medisinbruk som ikke er i tråd med reglementet, vil det bli kommunisert åpent og ærlig.Da er det også vårt ansvar å sørge for de nødvendige endringer.