21-åringen rakk så vidt å presentere seg for det norske publikum med sin første verdenscupseier i storslalåm, så hektet han i siste port i storslalåmen i Adelboden 8. januar. Rett før VM var sesongen over.

Suksessen kom fort – i likhet med nedturen.

– Det har vært store kontraster på kort tid. Jeg gikk fra min første seier og «time of my life» til noe av det mer krevende en idrettsutøver går gjennom. Jeg ser på det slik at det var min tur. Jeg har valgt denne sporten hvor skader er en del av «gamet», sier Lucas Braathen til VG.

Vi står i skyggen utenfor snøanlegget i Lørenskog. Med tydelige operasjonssår i venstrekneet vil 21-åringen helst unngå solen. Innenfor – i 7 minus – har alpinisten fått testet ut kunstsnøen. Veien dit gikk raskere enn forventet.

Da Braathen og lagkamerat Atle Lie McGrath ble kneoperert samme dag av landslagslege Marc Strauss 27. januar, viste det seg at Braathen – i tillegg til leddbåndskaden på innsiden av kneet – også hadde skadet leddbåndet til kneskålen. Ute syv-åtte måneder var legens vurdering.

2,5 måned tidligere enn forventet kunne Braathen spenne på seg skiene igjen.

– Jeg blir dopingtestet, så ikke tenk på det, sier Braathen og ler da han snakker om legens dom etter operasjonen. – Vi hadde aldri tenkt at jeg skulle stå på ski i dag da jeg lå i sykesengen. Det er kjempegøy og en bonus, sier alpinisten og skryter av en rekordrask rekonvalesens.

– Jeg synes jeg har vært flink. Så har jeg et kjempelag rundt meg med veldig bred erfaring og solid kunnskap.

Lucas Braathen har selvsagt også søkt hjelp hos mange av de andre alpinistene som har hatt mange og alvorlige skader opp gjennom karrieren. Noen har hjulpet med den mentale biten, hos andre har det vært mer generelt om det fysiske, hvordan man skal forholde seg til skadesituasjonen.

– Jeg har forsøkt å skaffe meg informasjon fra alle som har erfaring med skader. Kjetil (André Aamodt), Leif (Nestvold-Haugen) og Rasmus (Windingstad) har vært gjennom mye tøft de siste årene. Aksel (Lund Svindal) har også vært veldig grei. Han har gitt meg mange tips og hjulpet meg med utstyr som han har benyttet etter sine skader. Hans råd om hvordan du skal forholde deg til en skadesituasjon, at man kommer seg litt ut av skiboblen og lever et litt mer normalt liv, har vært nyttig. Du skal være med på trening og være dedikert, men tørre å gi litt slipp på det siden du ikke får med deg den skidelen likevel.

Underveis synes Braathen at det har vært vanskelig å følge et ekstremt nøye kosthold «for at ting skal bygge seg opp best mulig».

– Har vært nede

– Så har det vært tøft med alle de kjipe øktene. Det blir også lange dager siden du ikke kan pushe på med de vektene som man er vant til, må du ta det på kvantiteten.

– Irriterer du deg fortsatt over den siste porten i Adelboden?

– Nei, jeg gjør ikke det. Om det hadde skjedd der eller i en eller annen vanlig sving, så får du ikke gjort noe med det. Det er en del av sporten. Det er ikke alltid det er opp til deg. Det var min tur denne gangen.

Lucas Braathen er klar på at den alvorlige skaden skal brukes til noe positivt.

– Det er en nyttig erfaring som jeg alltid kommer til å ha med meg. Du får et mer realistisk perspektiv på konsekvensen av idretten. For første gang har jeg fått et møte med hva ekstremsport er. Så får man tenke hvor langt kan man pushe strikken? Hvilke dager velger man, hvilke velger man ikke? Så har du det mentale. Du er jo langt nede. Det blir litt sånn at takler du dette, så takler du det meste.

Det er da vi spør: Hvor tøft har det egentlig vært?

– Jeg har vært nede. Det er ikke noe fett å ligge i en sykeseng hjemme og leve på piller. Du har et yrke som er avhengig av et kne som henger sammen. Det føles jo ganske krise. Så må du bare stole på den prosessen og det teamet du har rundt deg. Vi har så mange profiler opp gjennom historien som har klart seg gjennom verre ting enn dette. Det får man lene seg på.

Pandemien gjorde det litt enklere for Lucas Braathen. Det skjedde nemlig ikke så mye rundt 21-åringen.

– På en måte kan man si det sånn. Du går ikke glipp av så mye. Jeg lå ikke hjemme mens vennene mine hadde det gøy og holdt på. Det er vondt å si det, men det er litt sannhet i det. Du er hjemme som alle andre.

– Hvordan har du motivert deg underveis?

– Jeg tenker tilbake på gode stunder, momentum, resultater, og kanskje enda viktigere er de gode dagene med gutta på tur hvor det skjer noe morsomt og man opplever noe kult sammen. Å kunne være på tur med gjengen igjen er noe du savner så sårt. Motivasjonen til å kunne opplevde det igjen, å jobbe mot det, har nok hjulpet meg mest på veien tilbake.

– Du og faren la en 10-årsplan for å nå verdenstoppen da du var 10 år. Hva slags plan har du lagt nå for å komme tilbake på nivået du var?

– Det blir jo en plan med rehabiliteringslaget, og den blir oppdatert oftere enn man har vært vant til. Man har delmål og langsiktige mål som i alt annet. Her blir det milepæler man skal klare. Den uken der skal man helst kunne vært på spinningsykkelen første gang. Da skal man kunne gå, da skal man løpe, den uken skal man kunne stå på ski. Alt har blitt forskjøvet i riktig retning, og det har vært gøy.

Gøy er også ordet han bruker om sesongens store mål: OL.

– Jeg er klar jeg! Det handler mer om hvorvidt man får med seg en full verdenscupsesong og OL. Akkurat nå ser det jo slik ut, men jeg kan jo få et tilbakeslag i morgen. Du vet aldri.