VITENSPORTEN: Hva er idrettens plass i samfunnet? Hvilket ansvar har idretten for samfunnsutviklingen? Idretten var lenge en slags nøytral sone, hevet over politikk og samfunnskonflikter. I økende grad er dette bildet av idretten utilstrekkelig. Idretten må ikke bare rydde opp i rasisme og sosial ulikhet innad, men må i økende grad ta stilling til rasisme, likestilling og menneskeverd i samfunnet for øvrig. For ikke mange år siden var tanken på at idrettsbevegelsen skulle stille opp for uigurer i Kina og fremmedarbeidere i Qatar en temmelig fjern tanke.
Sterkere krav
Nå er også kravene blitt sterkere når det gjelder idrettens miljøansvar. Enkelte forskere har pekt på at det ikke er idretten som er plassert først i historiens vogntog. Idretten er snarere en av de bakerste vognene med minst påvirkning på historiens gang. Men med den rolle idretten nå har fått som topp underholdning for verdenssamfunnet og som sentral helseaktør i breddeidretten, kan man vente mer av idretten enn passivitet.
Og noe har vært gjort. Lillehammer-lekene i 1994 ble lansert som de første «grønne lekene» (litt paradoksalt for et vinter-OL), og dette ble fulgt opp med økologiske forskjønning av de følgende lekene. Men allerede ved OL i London i 2012 ble det slått fast at i verdenssamfunnets forbruk av varer og tjenester står idretten for en betydelig del, og idretts- og fritidssektoren vokser raskere enn andre sektorer når det gjelder forbruk. Idretten er en betydelig negativ miljøfaktor. OL i Sotsji og de senere års fotball-VM har demonstrert toppidrettens enorme sløsing og har blitt et skrekkens eksempel på manglende økologisk bærekraft.
Forslag til endringer
Både i toppidrett og breddeidrett er det flere faktorer man kan gjøre noe med for å minske idrettens negative påvirkning på natur og miljø. Man kan gjøre noe med anlegg, utstyr og transport. Anleggene kan endres når det gjelder antall, størrelse, materialvalg og energiløsning. Olympiske leker og verdensmesterskap kan nedskaleres betydelig når det gjelder anleggskrav, og man kan satse på gjenbruk snarere enn nybygg av anlegg. Noen har foreslått å legge olympiske leker og mesterskap til faste arenaer og gjenbruk.
For det andre kan man gjøre noe med utstyr. Dette gjelder ikke bare i toppidretten, men kanskje enda mer i breddeidretten som kopierer toppidrettens krav. Alle vil ha det mest avanserte utstyret. Friluftsfolk kjøper dyre ressurskrevende plagg som er totalt unødvendige. Utstyr kan produseres på en mer miljøvennlig måte og gjøre bruk av kretsløpsressurser snarere enn kunststoffer.
For det tredje kan man gjøre noe med transport. Reiser utgjør en stor miljøbelastning både i topp- og breddeidrett. Idretten kan bli mer kortreist og med mer miljøvennlig transport. Og idretten kan organiseres slik at det blir mindre nødvendig med lange reiser.
Et godt ideal
Men kanskje bør man gå enda mer radikalt til verks og stille spørsmål ved noen av grunnideene i idretten, for eksempel ved OL-prinsippet «raskere, høyere, sterkere». Dette prinsippet fører lett til at man både i topp- og breddeidrett tar i bruk alle midler for å prestere bedre. Særlig rekord-idrettene er sårbare for stadig prestasjonsjag etter bedre utstyr, fasiliteter og arenaer.
Et positivt alternativ til rekord-idrettene er Arne Næss’ tanke om en dypøkologisk idrett med vekt på lek, mestring, og gledesfylt samvær med natur og med andre mennesker. Målet bør være å søke «rike mål med enkle midler». Det kan være et godt ideal for de som ønsker en mer bærekraftig idrett.
