Tørkeperioden er slutt. Malta-kampen fredag løste opp norsk fotballkrampe, og mot Bulgaria åpnet de norske spillerne som om de var verdensartister. Det holdt til seier i kvalifiseringens viktigste kamp. Viktigere: Laget er blitt så bra at det er mulig å veie det positive opp mot det negative i denne høstsesongen.
Landslagets godbiter
1 Vanskeligere å møte. Uansett hvordan EM-kvalifiseringen ender, Norge er ikke lenger en ønskemotstander. Forsvarsspillet er blitt mer kompakt og veksler ofte våkent mellom høyt og lavt press. Angrepsspillet er ikke enten eller, for bedre enni de forrige Høgmo-kampene klarer vi å bryte opp kortpasningene med lengre varianter.
2 Spillere i vekst: Noen enkeltspillere trer frem. Det er lett å peke på Dæhli og King, men også spillere som Skjelbred, Elabdellaoui og Nyland viser vilje til å by på seg selv og spille uten frykt. Denne gangen slo også Stefan Johansen til. De tenker mer på å prestere enn på å unngå å dumme seg ut.
3 Mental utholdenhet: Etter så mange tap skulle man tro at laget var skrellet rent for selvtillit, men merkelig nok ser det ut til at spillergruppen er uberørt av elendige resultater, motløse fotballtilhengere og skarp kritikk. Dette er nesten et mesterverk av Per-Mathias Høgmo, han har klart å bevare troen hos spillerne gjennom all motgangen.4 Typevalgene: Høgmo mangler en del spillertyper. Men etter mye eksperimentering begynner han å finne noen spillere. I hele Høgmo-perioden har vi dyrket en ellever der alle er teknisk gode pasningsspillere, men ingen har vist ekstraordinære vinnerkvaliteter. Nå innser sjefen at alle lag må ha duellspillere og alle må ha individualister.
5 Noen har sett lyset: Det måtte en kamp mot lille Malta til. I ren glede over å møte et lag som vi umulig kunne tape mot, la flere av spillerne ned en innsats som vi har savnet i flere år nå. Lange spurter, rivende taklinger, bestemte dueller, mot i brøstet og vett i pannen – det var på plass mot Bulgaria også. Fotball vil alltid være et skippertaksspill.
Landslagets skuffelser
1 Et uferdig lag. Norge har kanskje det yngste laget i hele EM-kvalifiseringen. Det betyr også at manglende rutine vil plage oss en stund til. Det gir en del unødvendige skuffelser i avgjørende situasjoner, særlig på dødball. Vi fikk en slik smell mot Bulgaria også, baklengsmål etter corner, to minutter før pause. Det virket helt unødvendig.
2 Rankingen: Serien av dårlige resultatet har gjort Norge til en klovnefigur på FIFA-rankingen. Ingen synker fortere. Man kan si hva man vil om denne rankingen, men det kan aldri være bra å ligge på 76. plass for et land der sentrale folk snakker om EM— og VM-sluttspill. Fotballpresident Hallén sier at ranking ikke er så viktig, for sluttspill teller mer. Men er det ikke en sammenheng?
3 Manglende realisme: NFF har ikke glemt at Norge i en kort periode av fotballhistorien var en nesten-stormakt, og de opptrer deretter. Det er godt gjort at de ikke lar seg dukke av halvannet tiår i motgang, og i idrett må man alltid ha optimisme i bunnen. Men ydmykhet og realisme er et bedre utgangspunkt enn overmot når nye suksesser skal skapes.
4 De mange grå: Selv om det kommer på plussiden at stadig flere spillere har begynt å løfte seg selv, er det fortsatt slik at noen er fornøyde med å gjøre jobben sin. Flertallet av de 50 som har fått prøve seg dette året, har forlatt banen med karakteren tilfredsstillende og antakelig følt seg fornøyde. Men tilfredsstillende er ikke bra nok i den posisjon Norge ligger.
5 Typer som mangler: Gode lag har spillere med all slags ferdigheter. Norge mangler mye. Fortsatt for få som elsker og behersker nærkamper og taklinger (strengt tatt har vi bare Tettey, som for øvrig misset i siste kamp), fortsatt for få gode skyttere (har vi noen i det hele tatt etter at Riise ga seg?), fortsatt for få spillere som kan gjøre dødballene farlige . Vi kunne trengt flere driblere også (Yann-Erik de Lanlay og Mohamed Elyounoussi står på venteliste).