Transformeringen av en stor fotballnasjon er igjen blitt det mest spennende, det som kanskje kommer ut som den mest varige verdien av mesterskapet. For vi antar at det går med Nederland som det gjorde med Tyskland. De får en dårlig dag og marginene imot før finalen.
Men du verden for et liv det er i dødens gruppe. Noe annet er omtrent umulig når verdens beste fotballnasjoner slåss om livet. Å se Italia — Romania var ikke bortkastet tid det heller.
Med de offensive kvalitetene Nederland tryller frem i sine mest brilliante øyeblikk, er det en umulig tanke å ikke se dem i finalen. De scoringene, vel det finnes ikke ord. Oranje har brakt kontringsfotballen til en ny dimensjon. Sneijder, Kuyt, Robben, van Nistelrooy, van Bronkhorst, van Persie. De har scoret slike mål at den som skulle blitt den største van'en av dem alle - van der Vaart - er i ferd med å bli glemt.
Måtte det bare fortsette, for det Oranje holder med på i sine beste stunder er hentet ut av våre beste drømmer - bare enda litt bedre.
Men i mitt bakhode svever advarselen fra den forsmådde nederlandske fotballgud. Han heter Johann Cruyff og når han snakker, så er det både høflig og klokt å lytte. Og det han sier: Dette går bra så lenge Nederland scorer først.
Altså, Cruyff tror ikke at Nederland ser like gode ut når de utfordrer etablert forsvar. Og det så vi tilløp til i starten da kampen var i ferd med å lulle seg inn i kjedsomheten. Uansett hvor beruset vi blir, så ser vi at alle baller ruller Nederlands vei akkurat nå. De har tur og motstanderen har utur som når Frankrike blir snytt for straffe og Thierry Henry bommer på sjanser han aldri har bommet på før.
Man skal vite at det som har skjedd i dette lille, store fotballandet, er en revolusjon. Det er et oppgjør med suksessfaktoren totalfotball og det er modig gjort bare å tenke tanken.
Landslagssjef Marco van Basten måtte avlive både faderen og den hellige ånd for å tvinge frem en stilendring. Nederlands fotballfader heter Johann Cruyff og hans totalfotball var den hellige ånd.
I går klappet Cruyff tilmålt fra tribunen når han så den hellige fotballånd sitte på Marco van Bastens skuldre og styre ballen med oransje presisjon.
Van Basten tok et oppgjør med de gamle vanene og Cruyff-kulturen. I den nederlandske leiren var det mange selvsentrerte stjerner - tør vi kalle dem divaer? - som brukte mye energi på krangling og selvforherligelse. En sofistikert indre fotballdebatt var etter Cruyffs hjerte, men den diskusjonsklubben ville Van Basten ha slutt på. Han tok tøylene og strammet inn, før han slapp opp igjen frem mot EM.
Neste steg var enda mer ytterliggående. Han byttet ut 4-3-3 med 4-1-3-2. Han sa at han byttet ut noe gammeldags med noe mer moderne og han bannet i kjerka så det ga gjenlyd.
Nederland virket fantasiløst under van Bastens transformering, og han gikk til mesterskapet under kryssild fra mange hold. Men det var ingen begrensninger i fotballfantasien da han slapp laget sitt løs på Italia. For, til forskjell fra tidligere tider, så har Nederland nå en sammensveiset spillergruppe. De er et lag som spiller for hverandre. Og det ser rett og slett blendende vakkert ut.
Historisk er Nederland laget som aldri vinner når det virkelig gjelder. Cruyff kunne, i sin ytterlige fotballsosiologi, går så langt å hevde at moralske seire er viktigere enn resultatet. Van Basten ønsket å sette estetikken på dør, men oppgjøret med fortiden endte bare med et om mulig enda flottere og definitivt mer tidsriktig Oranje.
Marco van Basten har gjort oransje til verdens vakreste farge. Måtte det vare måneden ut!