Nils Johan Semb sa før kampen at vi stilte med "framtidens lag". Det er riktig. Problemet er at det ikke er nåtidens.

Det er selvsagt spissformulert og negativt. Dessverre er det også sant.

Teorien tilsa at vi skulle være proppfulle av selvtillit og sveitserne tilsvarende usikre etter å ha gitt bort 4-1 mot Island. Starten var en åpen invitasjon til våre gjester om å gjenskape trygghet.

Vi la oss pent og pyntelig ganske dypt i banen og lot sveitserne trille på seg ro, og en følelse av å være i førersetet. Det er enkelt å si i etterkant at det burde vi ikke gjort. Noe av det vi greide mot Kypros var å "sjokke motstanderne" med et tøffere press enn vanlig. Selvsagt er Sveits bedre, men noe av samme effekten kunne vi fått.

Når vi presser lavt må vi i hvert fall presse aggresivt. Det greide vi bare delvis. Det tøffe ble klønete og stygt, og frisparkene imot ble for mange.

Et av dem ga 0-1 etter elendig markering av Espen Ruud, og med en passiv Rune Jarstein i mål. Ballen falt ned på fem meter fra så langt hold at en keeper med utgangspunkt tre meter , ikke en meter, fra linja hadde plukket den ned.

Mange har snakket om spillestil og Norge. Da har det utelukkende handlet om det offensive spillet. Jeg mener vi burde snakket oftere om det defensive, helt konkret om et vantett soneforsvar.

Da vi var som best på 90 tallet hadde vi to ledd som flyttet seg synkront. Nå har vi en rekke enkeltspillere som driver enkeltmannsforetak i midtbaneleddet. Det er alt for enkelt å spille ballen gjennom og forbi oss. Når det kombineres med et bakre ledd som rygget for raskt og for ofte fikk gjestene en grønn prydplen å kose seg på.

Et svakt forsvarsspill er også starten på et ditto spill med ballen i laget. Det er blank løgn å hevde at denne delen fungerte.

Tendensene vi så mot Kypros, et spill der vi lyktes å få mange spillere høyt i banen fordi vi kombinerte med pasninger, var vekk. Søkk vekk. Vi hadde problemer med å orientere oss før mottak. Det ga oss tidsnød, som igjen ga pasninger enten til spillere med motsatt farge på drakta, eller ut av banen. Det var vondt å se på.

De fleste læringsteorier er at læring bygger på erfaring. Den teorien gjaldt ikke i kveld. 0-2 var blåkopi av 0-1. Frispark fra samme hold og vinkel. Espen Ruud på etterskudd, Fabian Schar takket og scoret. Det burde vært umulig. Denne gang ble ballen slått så hardt at det var umulig å klandre Jarstein. Men hvor i alle dager er midtstopperne på defensiv dødball, de høyreiste som skal rydde unna. Og hva i minst like mange dager tenkte Håvard Nordtveit på da han opphevet det som hadde vært en soleklar offside.

Vi fortsatte med det som ikke fungerte. Det er underlig å se at vi ikke, på 0-2 , forsøkte å endre kampbildet mer enn vi gjorde. Et lavt 4-5-1 ropte på en ekstra spiss, for å bryte rytmen og mønsteret. Særlig tydelig ble det da Daniel Braaten var alle andre steder enn der det var farlig ved de få innleggene vi kom til. Frode Johnsen burde vært inne i stedet for Ruben Yttergård Jensen da sistnevnte kom.

Dette handler likevel om noe mer enn et bytte eller tre. Det handler om kvalitet. Pur kvalitet.

Det enkleste vi kan gjøre er å sammenligne de to lagenes spillere, og se etter klubbnavnene bak. Da ser vi fort at vi møter en motstander med bedre spillere. Det er ikke sånn at når Drillo nå forsvinner etter kvaliken vil det plutselig dukke opp tre spisser på høyt internasjonalt nivå, som banker inn mål for klubber i store ligaer. Det kommer heller ikke et par midtbanespillere som glir inn på et topp fem lag i Tyskland, England eller Spania.

Til alle som tror at dette handler om en "quick fix". Det gjør det ikke. Det handler om at de som betegnes som framtidens spillere kommer seg opp på et klubbnivå der de kan utvikles til å bli det.

Brasil 2014 er fata morgana, en drøm for god til å være sann. Til det er nåtidens landslag enkelt og brutalt for svake.