KOMMENTAR: Rundt i de tusen hjem telles det dager og konstateres at temperaturen har steget til feber. Det nærmer seg starten på ligaen «alle» i Norge har et forhold til.
Zlatans utrolige debut: Scoret etter bare tre minutter
Denne sommeren har trolig enda flere enn vanlig vært optimister på grensen til det naive. Mange har sine grunner. Ikke minst i Manchester, byen der syv av de siste ti titlene er blitt vunnet. Det skyldes ankomsten av to gamle venner – og fiender.
Sommeren er en vidunderlig tid for alle supportere av en engelsk klubb. Det er forventningenes tid. Det er tiden da ingen keeper har sluppet inn et løst skudd, ingen midtstopper har mistet markeringen foran eget mål og ingen spiss har bommet på en opplagt målsjanse.Det er tiden da alt fortsatt er mulig. Før realitetene treffer de fleste av oss med et hammerslag en gang midt i september.
Tom og Jerry
José Mourinho og Pep Guardiola var Spanias «Tom og Jerry» under tiden de trente Real Madrid og Barcelona. Få ting var for små til å lage en kontrovers av. Nå skal de jobbe i samme by og for to klubber med en eneste ambisjon, nemlig å gjenerobre tronen.
Guardiola har fortsatt et slags stempel som «den ufeilbarlige», mannen som ikke har tråkket skjevt ett skritt under sin relativt korte managerkarrière. Mourinho har opplevd begge sider ved yrket, sist sparket i samme klubb for andre gang etter lenge å ha vært "special". Klubbene deres er ikke de eneste med de ambisjoner om gjenerobring av tronen, eller de eneste som har ansatt en ny sjef for å oppfylle drømmen.Tre timers togtur sørover har Antonio Conte det samme trykket og forventningene på seg. Hans Chelsea var et gigantisk mysterium sist sesong. Den krevende og temperamentsfulle italieneren kommer ikke til dekket bord, men kommer nesten garantert til å få orden på tingene. Han pleier å gjøre det.
Som en månelanding
Målt ut fra ressurser er dette de tre gigantene. I moderne fotball speiler litt for ofte tabellen omsetning og budsjett. Nettopp derfor var forrige sesongs Premier League frisk luft inn i et lukket rom. Det var sesongen der det som ikke skulle vært mulig ble realitet.
Leicester snudde alle forutsetninger og alle tips på hodet. Å lese tabellen fra mai er fortsatt litt som den første månelandingen. Vi så det og vet at det skjedde, men vi greier likevel ikke å tvile bitte litt på at det var en realitet.
Leicesters triumf gir selvsagt håp til alle. For tre store klubber med adskillig bedre forutsetninger enn «Foxes» blir håpet til tro.Liverpool, Arsenal og Tottenham vet at når Claudio Ranieri kan lede Leicester til ligagull, kan deres manager – med langt dyrere og bredere tropp – selvsagt gjøre det samme. De to rivalene fra Nord-London kom nærmest Leicester forrige sesong, og Jürgen Klopp har fått en hel forberedelsesperiode til disposisjon for å få Liverpool nærmere toppen.
Enorm kjøpekraft
Du trenger selvsagt ikke ha viet ditt supporterliv til en av storklubbene for å kjenne forventningene og drømme før sesongstart. De som holder med Watford kan håpe at Isaac Success blir nettopp det etter overgangen fra Granada, mens supporterne til Crystal Palace setter sin lit til at Steve Mandanda ankommer London med tørre hansker og fast grep etter å ha storspilt i mål for Marseille.
Sistnevnte overgang speiler også Premier Leagues enorme kjøpekraft.
Crystal Palace handler med største selvfølge en av de beste spillerne fra en av de største klubbene i en annen stor liga. Sånn er det. Økonomisk har Premier League «kunstig store biceps». Pundene kan brukes klokt, eller brukes hemningsløst.
Knuste drømmer
Jeg kan ikke noe for det. Når Manchester City er interessert i Evertons midtstopper John Stones, og det antydes en kjøpesum på rundt 500 millioner kroner, blandes lysten til å bryte ut i latter med en stigende liten kvalme i mellomgulvet. Da har fotballverden fått feber med store utslett.
Det pumpes ut titalls millioner TV-penger eller investorpenger i et tempo vi aldri har sett. Det gjøres av to grunner: Rett og slett fordi de er ekstremt rike, og fordi suksess ikke bare koster, men også tjener i form av enda flere TV-penger og enda større tilførsel fra en oligark eller sjeik som nyter smaken av seierrik suksess.
Det er ikke lenge igjen nå. Om mindre enn to uker er «galskapen» i gang. Skjønt; De av oss som valgte lag som sjelden vinner noe trenger ikke vente så lenge, heller. QPR— Leeds spilles 7 august. Vi vet av bitter erfaring at sommerens søte drømmer kan være over allerede samme kveld.