1. mai 2000 ringte mobilen minpå vei til treningi Wimbledon. Det var David Barnard, daglig leder iklubben, som ringte. Han ønsket å møte meg før treninga startet.

Da jeg kom på jobb satt han og Bjørn Rune Gjelsten på kontoret. De var rett på sak. De hadde hatt møte med Drillo før meg. Han var sparket som manager.Det samme var jeg, som assistent.

Årsaken var enkel: De hadde ikke tro på at vi ville greie å holde laget i Premier League gjennom å ta tilstrekkelig antall poeng de siste to kampene.

Fotballens tyngdelov

Det var brutalt. Det var skuffende. Det var urettferdig. Både Drillo og jeg delte de følelsene da vi satt i stua hans en times tid senere. Men bitterhet? Nei. For egen del, verken da eller senere. Jeg er ganske sikker på at jeg også snakker for Egil når jeg sier at detfølte vi ikke.

Årsaken er enkel: Budskapet var ærlig og rett fram. Det fulgte «fotballens tyngdelov».

Lederne leder, trenerne trener, og spillerne spiller. Hadde den vært fulgt hadde vi sluppet den verste støyen i det som mer og merhar fortonetseg som en farse fra Ullevaal stadion.

27. september2013 ble Drillo sparket på nytt med to kamper igjen av oppdraget sitt. Ja, han ble sparket.

Jeg var ikke på kontoret da samtalen mellom han, president og generalsekretær fant sted. Så hvordan kan jeg da være sikker på det? Svaret er enkelt.

Som trener har du 100 % tillit fra dine overordnedetil du har 0 %. Det er ingen mellomting.

Ledere som ikke leder

Du kommer som kjent lenger med vennlighet og en pistol enn bare med vennlighet.Når et styre og daglig leder bestemmer seg for å spørre treneren om han kan være villig til å trekke seg, da gir de han et tilbud han ikke kan si nei til.

Da leder ikke lederne.

Jeg har aldri hørt om en slik variant. Jeg trodde ikke det var mulig da jeg hørte om det heller. Det er nemlig fortsatt ingen mellomting. Enten mente de at Drillo var i stand til å lede dette laget de to siste kampene, og lot han fortsette med det. Eller så mente de det ikke, og ga ham sparken.

Jeg skal ikke spekulere i motivene for hvorfor det ble som det ble. Det jeg vet var at det ikke var vakkert.

Dette blir selvsagt forsterket kraftig ved forbigåelsen av Nils Johan Semb. Når du har en toppfotballsjef som har vært en av fire deltakere i prosessenrundt å ansette ny trener, og ikke finner det bryet verdt å informere han om at skiftet allerede har funnet sted, da har du bommet på blinken med klar margin. Når den ansettelsen ogsåinnebærer at sjefen forU21-landslaget, toppfotballsjefens ansvar, er tatt av jobben og flyttet opp til A-landslaget som assistent, da har du skutt på feil blink.

Dermed ble det galt for alle involverte. Drillo fikk en vond utgang. Per-Mathias Høgmo en vond inngang.

Den nye energien overskygget

For entusiasmenog energien en ny trener skulle ta med seg inn i jobben har blitt overskygget av en klønete håndtering som skjøv ut hans forgjenger.

Jeg har ment hele tiden at Høgmo er en god ansettelse, og kan bli en bra mann for landslaget. Men jeg greier ikke fatte hvorfor det hastet så veldigmed å få han inn. De som tok avgjørelsen kan da umulig ha vært blinde for støyen dette kunne skape i ettertid. Du fjerner ikke et ikon med touker igen av 13 års tjeneste som landslagstrener uten at durisikerer en storm i ansiktet.

Det som burde blitt en rolig inngang med tid til å sette sitt eget støtteapparat,forme sin filosofi og selge sitt budskapble en hasteansettelse. Det er urettferdig, også for en nye sjefen. For i denjobben er en ting garantert. Du måles etter bånnlinja, resultatene, fra dag én.

Nå er det tid for å rette blikket fram. For spillerne, som skal spille. For trenerne, som skal trene. Og for lederne, som skal lede. For en mann er det tid for å se seg litt tilbake.

Egil Olsen fikk en vond sorti som landslagssjef. Det er heldigvis ikke den han vil bli husket for.

Han er mannen som gratulerte NFF med ansettelsen av seg selv da han kom inn i jobben. Vi er mange som har hatt grunn til åslutte oss tilde gratulasjonene.