Preben Gløersen (26) fra Oslo blogger for 100 % Sport om Brasil og brasiliansk fotball.

I utgangspunktet er Brasils religion fotball, Brasils gud Pelé og Brasils katedral Maracanã. Millionene som omkranset Pave Franz under hans Brasil-besøk i juli 2013 illustrerer likevel den viktige rollen som de mer tradisjonelle religiøse variantene, og spesielt katolisismen, spiller i mange brasilianeres liv.

Det at argentinske Pave Franz er tilhenger av San Lorenzo fra Buenos Aires viser bare hvordan det ene ikke utelukker det andre.

Preben Gløersen blogger om Brasil og brasiliansk fotball.

Brasil består i dag av en rekke religiøse tilnærminger som reflekterer landets dybde: Ulike typer Kristendom, afrobrasilianske kulter og andre former for spiritualisme. Når dommeren blåser i fløyta i kveld i São Paulo klokken 17 lokal tid er det uansett en samlet nasjon som folder sine hender. For enten man går til skriftemål, taler i tunger, danser seremonielt eller ofrer de edlere delene av et dyr til orixá -ånder, håper man at Brasil skal vinne sin åpningskamp. Gavene til nasjonalbasilikaen i Aparecida og ønskebåndene utenfor den kjente Bonfim-kirken i Salvador, blir nok også gitt og kjøpt i håpet om en overbevisende seier.Man kan hevde at fotball må separeres fra religion. Troende brasilianske fans er politisk ukorrekte gjennom supportersanger om klasse, seksualitet, kjønn og rase. Enkelte stiller opp med bilder av Saddam Hussein og Osama Bin Laden i klubbens farger. Noen synes også det er rart at religiøse Brasil er så kroppsfiksert. Årlig korrigerer 600.000 brasilianere ”Guds feil” gjennom plastiske operasjoner. Man kårer den peneste kvinnelige Série A-supporteren gjennom øvelser som catwalk, virtuell rockering og karnevalsparade. Under den berømte amatørturneringen Peladão i Manaus, Amasonas, må hvert lag ha med seg en skjønnhetsdronning til åpningsparaden.

Men til tross for disse ”syndene” bor verdibeviste unge brasilianere tradisjonelt lenge hjemme sammenlignet med for eksempel Norge. Og selv om ”the girl from Ipanema” kan virke lettkledd og sambavrikkende, er hun ikke like desperat etter intimitet som mange av VMs utenlandske journalister og turister tror. Fotballen, det religiøse og det estetiske er ikke motsettende verdier. De er kraftige komplimenterende kulturelle elementer som sammen utgjør en nasjonal identitet.

Eksemplene som viser den sterke sammenhengen er utallige.

På Vasco da Gamas stadion Estádio São Januário har kapellet bak det ene målet, som er tilegnet Nossa Senhora das Vitórias (vår seierrike frue), ført til at mange moderniseringsprosjekter har blitt skrinlagt.

I VM i 1958 var Didi turneringens beste spiller. Året før gjennomførte han et løfte til sin helgen da Botafogo ble brasilianske mestre: Omkranset av tusener gikk han rett av banen på Maracanã og fortsatte de 8 kilometerne til Botafogos treningsanlegg til fots.

Etter VM-finalen i 2002 takket den brasilianske troppen høyere makter i midtsirkelen. Lúcio og Kaká ledet an. I følge Lúcio har ”en som tror han har alt og ikke har Jesus, ingen ting”. Kaká var seksuelt avstående før ekteskap og planlegger å bli predikant etter karrieren. Men FIFA gikk lei av religiøse t-skjorter, og i 2009 mottok det brasilianske forbundet en advarsel. Kaká ble i tillegg kritisert for donasjoner til sin pengehvitvaskende menighet som han nå har forlatt. Og da han som Milan-spiller herjet med Manchester United i 2007 var det flere United-supportere som opplevde filmingen hans som hyklersk.

Debatten om filming skapte også furore i 2012. Da hadde Brasils største fotballmagasin Placar brukt en forside med Neymar hengende som Jesus på korset som virkemiddel. Målet var å få frem at han var gjort til syndebukk i en sport hvor alle spiller urent.

Skillet mellom det religiøse, kjerringråd, overtro og det okkulte, er lite.

Trener— og spillerverdensmester Mario Zágallo lar livet sitt styres av tallet 13. Han bor i 13. etasje, giftet seg 13. juni og forlot engang Flamengo etter 13 måneder da klubben hadde gått på sitt 13. tap.

Selv Pelé er påvirket. Etter å ha gitt fra seg drakten til en supporter, falt formen. Desperat fikk han en kompis til å spore opp drakten og formen kom tilbake. Kompisen unnlot å fortelle Pelé at han bare ga ham drakten fra forrige kamp.

Klubbene har egne katolske prester som holder messer og kaster hellig vann på spillerne

Alex Bellos forteller i Futebol: Brasil y el deporte que le da vida om Carlito Rocha var Botafogos president på 1940- og 50-tallet. Under hans ledelse ble ingenting forandret fra en dag Botafogo vant. Den kidnappingstruede og lønnede lykkehunden Biriba, som ble sluppet ut på banen når motstanderlaget presset, måtte tisse på det samme spillerbenet i garderoben. Det lokale kasinoets beste bord ble holdt av, sånn at en journalist som på forhånd hadde drømt et dårlig resultat ikke sov i helgene. Han kunne dermed ikke drømme den samme drømmen før neste kamp.

Klubbene har egne katolske prester som holder messer og kaster hellig vann på spillerne. Eduardo Galeano forteller i El futbol a sol y sombra om Pater Romualdo fikk tillatelse av Paven til å bli medlem av Fluminense. Fluminese-spillerne mente denne raringen som fulgte alle treningene brakte ulykke. De fornærmet han uten å vite at han var født døv. Så begynte de å vinne, spillerne kysset kjolen hans, og han fikk plass på ærestribunen.

Man har også de omstridte Candomblé-prestene, svart magi og voodoo som vi uvitende kaller det. Det sies at hvis dette hadde fungert ville alle kamper endt uavgjort. Likevel var Brasils massør i VM i 1962 og 66 eksorsist, og Bebetos skadeplager på starten av 90-tallet og Ronaldos dårlige VM finale i 1998 skyldes onde ånder og trollmenn. I tillegg var champagne og sigarer til ånden Exu grunnen til at Corinthians vant VM for klubblag i år 2000. Brasiliansk fotballs mest berømte forbannelse tilhører uansett Arubinha. I 1937 hadde Vasco da Gama brutt en "gentlemans agreement” og slått det lille laget hans, Andaraí, 12-0. Arubinha sverget at Vasco ikke kom til å vinne noe mesterskap på 12 år, og gravde ned en frosk med gjensydd munn på banen deres. Vasco tapte og tapte. De hyret inn landets beste spillere uten nytte. Det ble gravd og gravd over flere år av supportere og ledere i jakten på frosken. Banen og området rundt så etter hvert ut som en sveitserost. Men i 1945 vant Vasco Rio-mesterskapet, for første gang på 11 år, altså ett år før tiden ifølge forbannelsen. Da hadde Arubinha stått frem med en forsikring: Det hadde aldri vært noen frosk.