Rikard Norling er naturlig nok en omdiskutert mann om dagen. Resultatene til Brann står ikke i forhold til forventninger, målsettinger eller budsjett. Brann har underprestert, det skal være mulig å få mer ut av lag som har spillere som Badji, Leciejewski, Pedersen og Huseklepp. Ikke uventet er det derfor mange som krever Norlings avgang. Det er slutt på tålmodigheten. Det skrives overalt, det prates i kantinene, det skrikes på Stadion: Norling har ikke peiling.
I Malmö sa de noe ganske annet:. Norling er et geni, jublet de i gatene da Malmö FF vant serien i 2013.
I Malmö er det imidlertid ingen som tenker Norling lenger. Der er de travelt opptatt med å hylle en annen trener. Åge Hareide, og han er vel utvilsomt en dyktig trener, er han ikke? I Malmö er det ingen som betviler det. I Stavanger derimot er ikke begeistringen rundt Hareide like stor. Da han ble ansatt i Viking var forventningene skyhøye, også fordi spillerstallen samtidig ble betydelig forsterket. Men i Viking lyktes ikke Hareide. I 2010 ble det en niende plass, og i 2011 en ellevte plass. Viking tok i snitt 1,28 poeng i snitt per eliteseriekamp med Hareide som trener. Til da Vikings svakeste poengfangst på femten år. Eksemplene på trenere som har hatt stor suksess et sted, og mislykkes et annet, er mange. Bare se på listen over årets trenere i Norge de siste femten årene. Der finner du blant andre navn som Sture Fladmark, Tom Nordlie, Knut Tørum, Jan Jönsson og Mons Ivar Mjelde. Alle har oppnådd fantastiske resultater, alle har fått sparken.
Sistnevnte trener er for øvrig en trener som stadig oftere nevnes blant Brann-supportere. Aldri har Brann hatt en mer suksessrik trener enn Mons Ivar Mjelde. Men de som roper på ostringen har kanskje glemt at Branns spillerbudsjett aldri har vært større enn de årene han satt ved roret. I årene 2003-2008 fikk Mjelde plukke spillere fra øverste hylle. Hardball, og til dels Mohn, Chess, og klubben selv åpnet lommebøkene sine på vidt gap, og inn kom Norges mest attraktive spillere. Til orientering, før kjøpefesten startet sommeren 2003, før Raymond Kvisvik ble hentet tilbake av Chess, lå Brann på siste plass.
Mjelde skal ha sin solide del av æren for at Brann til slutt ble seriemestere, men hadde han oppnådd de samme resultatene med ressursene Brann rår over i dag?
Poenget mitt er at en trener ikke bare kan dømmes ut fra resultatene. Det er så mye mer enn trenerens virke som avgjør om klubben har suksess eller ikke. Å ansette merittert trener er derfor ikke synonymt med gode resultater.
Og hvem er det egentlig som vet om en trener eller dyktig eller ikke? Er det spillerne, som fikk for eksempel Mons Ivar Mjelde sparket i 2008? Er det styremedlemmene, som mistet tålmodigheten med Steinar Nilsen i 2010? Er det supporterne, som mistet tilliten til Rune Skarsfjord i 2013? Er det profilerte eksperter? Er det journalister?
Kanskje er trenerens rolle betydelig overdrevet? Kanskje er det viktigste, hvis det er mulig, at alle i klubbene – styret, trenere, spillere, spillernes agenter, spillernes foreldre og supportere – trekker i samme retning.