Vi starter kvalifiseringen til EM 2012 med et tiår kjemisk renset for sluttspilldeltagelse bak oss. Skal vi klare å bryte denne trenden, mener jeg fire punkter blir helt avgjørende:
1. Kombinere lavt press med høy aggressivitet. Jeg ønsker meg et norsk lag som kan variere presshøyde etter behov. Det vil si beholde struktur og korte avstander selv når vi tvinges til å presse høyt, for eksempel når vi ligger under. Med Egil Olsen som sjef kommer vi uansett til stort sett å presse lavt og kompakt når motstander har kontroll på ball. Fordelene er mange, men enkelte ganger gir lavt press et slags ventemodus, og en mindre aggressiv gjeng som presser ball. Vi så klare tendenser mot Frankrike, at vi slapp til mange avslutninger fra distanse, fordi presset ble sløvt, og det å dekke rom ble viktigere enn å vinne ball.
2. Overgangsspillet er sprint. En stor del av årsaken til fremgangen på 90-tallet skyldtes at vi i denne delen av spillet var ledende i verden. Det er vi ikke i dag, men det er liten grunn til at vi ikke kan bli det. Dette punktet henger nøye sammen med det forrige. Når vi har vunnet ball og ser en motstander i ubalanse må det satses— og sprintes. Det er en diskusjon i miljøet rundt landslaget og i norsk fotball hvor ofte vi skal kjøre de overganger vi får. Jeg gir meg aldri på at motstanderens ubalanse skal utnyttes for alt det er verdt i en fotballverden hvor VM ble et slags balansens mesterskap.
3. Vinne dødballkampen i kampen. Jeg mener at vi må akseptere at vår stil gir færre scoringer mot forsvar i balanse enn hos andre lag med andre stiler. Da må vi kompensere ved å score på andre måter. Fortsatt scores rundt 30 prosent av alle mål i store ligaer på dødballer. Vi sitter med hele bildedrekka i kløver med luftstyrken til Carew, Hangeland, Wæhler og Gamst. Vi har lange innkast som et våpen ved siden av presise føtter. Selvsagt skal vi score på dødballer. Og like selvsagt bør vi greie å ta ut motspillere og ball i egen 16 meter bedre enn for eksempel i 1. omgang mot Frankrike.
4. True ulike rom/Unngå at spissen blir isolert. I de kampene vi har slitt mest med å skape sjanser, har avstanden fra spissen til resten av laget vært for lang. Dette handler om utgangsposisjoner når vi vinner ball, om i hvilken grad vi ønsker å ta risiko, og om løpskraft.
Jeg drister meg til noen tanker som ikke er en revolusjon, men som jeg mener kan være verdt å vurdere i perioder eller hele kamper.
A) Gå vekk fra et fast anker. Egil har bygd laget i 2010 nesten som et klubblag, med gode relasjoner mellom spillerne. Jeg mener at Hauger og Grindheim nå er modne for å bytte i større grad på å balansere eller å løpe gjennombrudd, ikke minst fordi Grindheim for meg er en blanding av indreløper og den sentrale. Dette vil øke samlet løpskraft, og gjøre at vi orker kjøre flere overganger med maks tempo.
B) Bruke to rene balansespillere og en hengende spiss. System i fotball betyr i utgangspunktet ikke mer enn hva arbeidsoppgavene inneholder.
Likevel vil 4-4-1-1 eller 4-2-3-1 gi en gevinst i at vi alltid får noen som truer bakrom når vi slår langt, fordi vi i større grad kan slå pasningen mot nest øverste ledd, og fordi avstanden mellom spiss og minst en annen blir kortere i utgangspunktet. Dette vil trolig være mest aktuelt med Steffen Iversen i den hengende rollen underveis i kamper.
C) Bruke innoverkanter. Ved å bruke Gamst til høyre og Huseklepp på venstre kan vi delvis få kanter som truer mellomrom oftere, og som vil være tettere rundt spissen i flere situasjoner. Dessuten har ikke minst Gamst et skuddben han vil kunne bruke i større grad, og en innoverkant vil gi Riise større rom å angripe i. Minuset er at vi ofte havner et stykke inn i banen med mange spillere når motstander vinner ball, og overlater et større rom å dekke for egne backer. Det er trolig større sjanse for at vulkanen Katla får et utbrudd underveis i første omgang enn at vi gjør noen av disse tingene fra start. Helt greit for meg, for når en skal sette to streker under svaret etter kampen på spørsmål om hvordan vi spilte, håper jeg vi ikke skal svare 4-2-3-1. Men fantastisk godt.