«Noen spørsmål er viktigere enn omgangssyken i RBK»

KOMMENTAR: Bak Norges gullsuksess smelter snøen, kvinner diskrimineres og barn fra fattige familier fratas muligheten til å drive med idrett.

Publisert:

KRITISK: Andreplassen på femmila i Holmenkollen i 1993 var høydepunktet i Gudmund Skjeldals karriere. Han ga seg tidlig da han mente at idretten var på villspor. Foto: NTB SCANPIX

  • Birger Løfaldli
Denne artikkelen er over to år gammel

OSLO: Det er enkelt å begynne med idrett, men det er altfor dyrt å fortsette. Idretten ser ut til å forsterke klasseskillet i samfunnet. Det er konklusjonen til Magne Brekke, leder i Oslo idrettskrets. Mandag ettermiddag var han blant deltagerne under seminaret «Idrettens sol- og skyggesider» på idrettshøgskolen i Oslo.

Gudmund Skjeldal var en av innlederne. Han var en av landets mest lovende skiløpere på starten av 1990-tallet og fikk sin beste plassering på femmila i Holmenkollen i 1993. To år senere ga han ut boka «På villspor – takk og farvel til toppidretten». I boka reflekterte han over valget om å avslutte karrieren. Han mente idretten var på villspor og trakk frem kommersialiseringen, medisinske eksperiment og utstyrshysteri. Skjeldal skrev at illusjonen om evig vekst truet både idretten og resten av samfunnet.

Les også

Noe helt nødvendig har skjedd i toppen av norsk langrenn

23 år etter at boka kom ut spør han selv om han fikk rett. Blant tilhørerne på seminaret var Sven Mollekleiv, mannen som trolig vil utfordre Tom Tvedt i kampen om å bli idrettspresident til våren.

Svaret på Skjeldals spørsmål gir seg selv. Utstyrshysteri og høye kostnader er i ferd med å øke den sosiale ulikheten i idretten. Enkelte grupper holdes utenfor. Åse Strandbu, professor ved idrettshøgskolen, påpeker at foruten idrettens egenverdi, at det å drive med idrett er et gode i seg selv, er dette problematisk av flere årsaker. Det offentlige bidrar med store summer til idretten. Kan vi godta at kun familier som allerede har ressurser får nyte godt av disse midlene?

Adresseavisens kommentator Birger Løfaldli. Foto: GLEN MUSK

Skjeldal så tidlig hvor det bar hen. Det hans lagkamerater Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvang gjorde utenfor løypa på 1990-tallet var bare en forsmak på dagens situasjon, hvor noen av de beste langrennsløperne håver inn millioner på sponsoravtaler og kleskolleksjoner. Johannes Høsflot Klæbo er i dag den aller heteste langrennsløperen. Søndag fortalte NRK at han har inngått en avtale som gjør ham til ambassadør for herredresser.

Ved å være på samme landslag som de store stjernene så Skjeldal hvordan OL-suksessen i Albertville endret hverdagen til Ulvang og Dæhlie. Tilbudene de fikk ble så mange at det ble vanskelig å gjennomføre treningsøktene. Etter at han ga seg har Skjeldal frontet klimakampanjen «Hvit vinter». Hans spørsmål under mandagens seminar var: Kan man leke når huset brenner?

Les også

Er det slik at vi andre misforstår og tar feil?

Skjeldal dro paralleller til idrettsboikotten under andre verdenskrig, da norske sportsutøvere forsto at idretten ikke kunne være upolitisk. Han presenterte en reklameplakat, der skigutta stilte opp for et flyselskap, og spurte samtidig om det er riktig å reklamere for et selskap som litt tabloid sagt spiser opp snøen de selv er avhengige av.

SEMINAR: Gudmund Skjeldal under seminaret «Idrettens sol- og skyggesider» på Norges idrettshøgskole mandag ettermiddag. Foto: BIRGER LØFALDLI

– Toppidretten må tenke på hvem de skal spille på lag med. Det er bra at det planlegges togreise mellom etappene i langrennstouren i Trøndelag i 2020, men kan idretten selge seg til Equinor? spør han.

En annen innleder var Guro Røen. Hennes historie er allerede blitt grundig debattert. Sammen med Kjersti Arntsen bestemte hun seg tidligere i høst for å avslutte karrieren som dommer. Årsaken var at hun og Arntsen ikke så hvordan de kunne komme nærmere målsettingen om å dømme herrekamper i internasjonale mesterskap. Saken er bare ett eksempel på at idretten står langt tilbake i likestillingskampen. Kun 18 prosent av norske landslagstrenere er i dag kvinner.

Les også

Håndballdommernes historie er ikke spesiell. Dessverre

– Vi vet ikke hvordan Norge jobbet politisk, men det ville vært forløsende om man i noen internasjonale saker hadde vært mer tydelig og sagt fra at dette ikke er greit, sa Røen og la ikke skjul på at endring gjør vondt og at det internasjonalt også handler om å miste makt.

GA SEG: Selv om de var ranket som Norges beste ga Guro Røen og Kjersti Arntsen opp sine dommerkarrierer. Her er Røen under mandagens seminar på idrettshøgskolen. Foto: BIRGER LØFALDLI

Bjørn Dæhlie ble ingen dårligere skiløper av at han ble millionær. Han var i stand til å tilpasse hverdagen til alle de utenomsportslige avtalene. Heller ikke Klæbo trenger å bli noen dårligere utøver av å være klesambassadør. Det kan tvert imot bidra til økt motivasjon.

Poenget er at Gudmund Skjeldals advarsler for over tjue år siden er minst like aktuelle i dag. I nasjonalidretten langrenn er de høye kostnadene et stort problem, særlig i de yngste årsklassene. Til og med fotball er blitt en aktivitet hvor det er en fordel å ha foreldre med god råd.

Les også

Absolutt ingen fremgang å spore

Disse problemstillingene er verdt å reflektere over i en tid der omgangssyken på RBK-Brakka og Petter Northugs flytting fra hotell til hotell i en bortgjemt dal i Nord-Italia preger nettavisene.

Spørsmålene er hvilken posisjon Norge som idrettsnasjon ønsker å ha, både når det gjelder i arbeidet for økt likestilling og utstyrsjaget som bidrar til klasseskille.

Og hvor sterke og smertefulle grep er idretten villig til å ta for at det skal bli mulig å arrangere skirenn på ekte snø også for generasjonene etter Johannes Høsflot Klæbo?

Publisert:
Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.
  1. Bjørn Dæhlie
  2. Johannes Høsflot Klæbo
  3. Vegard Ulvang
  4. Tom Tvedt
  5. Petter Northug