Overgangsvinduets siste dag er galskapens teater. Svette økonomiansvarlige, managere proppfulle av e-stoffer og supportere minst like fulle av forventninger til at det skal dukke opp en «Messias med to venstreben» klokka fem på tolv.
Jo takk, det er dagen for en bøtte popcorn, kjølig drikke, og å i stum forundring bivåne spillet som foregår i en verden der penger ikke lenger synes å være annet enn papir for svært mange.
Det er underholdende, og forunderlig. Det siste går aller mest på selve datoen.
Dette bør være den siste sesongen det er mulig å handle spillere lenge etter at de største ligaene har startet. Det bør, i alles interesse , være sånn at du starter ligaen med en ferdig stall , og vet hva du har til disposisjon. Arsene Wenger gikk ganske langt i et intervju med «The Telegraph» i å antyde at dette med overganger hadde han rett og slett ikke tid til etter at ligaen var startet.
Andre klubber har valgt å løse det med en egen sportsdirektør, eller en som er kun ansvarlig for overganger, men fortsatt har managerne selv i de største klubbene dette som en av de aller viktigste, og mest tidkrevende delene av jobben.
Det har gått helt passe for noen av dem. Her er min vurdering over hvordan det jeg trorblirtopp seks i Premier League har lyktes i dette vinduet.
Tottenham
Har gjort den beste jobben, fordi de har sittet med begge handene på rattet gjennom en meget kinkig prosess. Å selge en spiller handler om riktig spiller til riktig tid til riktig pris. For Spurs var Bale feil spiller til feil tid, men til riktig pris. Da kunne de enten ri prinsipper eller gjøre det de har gjort.
De har handlet massivt — og godt. Og: De handlet før de solgte, slik at de var sikre på å sitte igjen med en stall som utvilsomt er bredere og bedre enn noen gang. Franco Baldini, som styrer overgangene, vet åpenbart hva han driver med.
Inn har kommet spillere med både fysikk og ferdighet sentralt på midtbanen, samt Christian Eriksen med mest av det siste, til gjengjeld mengder av det.
Eneste minuset er hva de har gjort med bakre ledd. De slapp Steven Caulker, nå i landslagstroppen, og de slapp Benoit Assou-Ekotto, en helt grei back for å stole på at Vlad Chiriches, som kan spille i begge posisjoner, kan erstatte dem.
Det kan bli kostbart, og Spurs sitter igjen med veldig mange midtbanespillere, og litt for få gode forsvarere. Det rokker likevel ikke ved status som de som har gjort den aller beste jobben i sommer.
Liverpool
De helrøde kan også se seg selv i speilet med tilfredshet over det de har utrettet. Vel, det mangler den ene , eller de to, som du garantert kan si at løfter laget fra en utfordrer til noe mer. Men: De har handlet i et marked der en utvilsomt får mer for pengene enn det engelske. Tre spillere er hentet fra spansk La Liga, en fra Portugal og en fra Frankrike. Ingen av dem så gode at de vil dominere laget eller ligaen, men alle sammen er kjøpt med en filosofi i bånn.
Brendan Rogers har sin måte å spille fotball på. Det krever selvsagt spillere som er i stand til å sette ideene ut i praksis. Det står respekt av en manger som ikke henter spillere som har navn, men spillere som har kvaliteter til å passe inn i hans filosofi.
De aller viktigste kjøpene er trolig likevel hentet fra samme liga. Simon Mignolet har allerede vunnet noen poeng, og Kolo Toure har sett ut som en leder i bakre ledd.
Noe av grunnen til min positive dom over Liverpool handler også om Suarez. En kontrakt er fortsatt en tosidig sak, med gjensidige forpliktelser, og klubben har talt med en tunge når de har vært klare på budskapet om å slutte med sutring og utføre sin del av plikten.
Det gjenstår å se hvor godt de har lyktes når han er tilbalke, men det er noe ytterst befriende over en klubb som tvinger en meget priviligert herremann til å gjøre jobben han får godt betalt for.
Manchester City
Har lært leksa om å handle tidlig. Når en ny manger kommer inn skal han få tid til å jobbe med den troppen han skal bruke i nesten hele oppkjøringsperioden. City gjorde det, og hentet Navas, Negderdo og Fernandinho tidlig.
Jovetic har også fått god til til å tilvenne seg. Det er natyrligvis en tosidig sak. Det er både en fordel for manageren, men også for spilleren. Han skal finne seg til rette i et nytt land, ny liga og nytt språk før han skal prestere på banen.
Til nå har de nye sett greie ut, men heller ikke mer. Unntaket er Negredo, som har alle forutsetninger for å bli den «tanksenteren» engelsk fotball fortsatt elsker. Både Fernandinho og Navas har sett litt forsiktige ut, men vi kjenner kvalitetene til begge. Jovetic har vært skadet, og ikke fått bidratt, men hans fotballhjerne er det lite i veien med.
Da gjenstår bakre ledd. Der ble det hentet forsterkning sent, og litt framtvunget av skaden til kaptein Kompany. Martin Demichelis er vant med å spille under Pellegrini. Han er god, men slet tidvis med å flytte seg raskt nok mot de aller beste i Spania.
Ideelt sett burde Kompany hatt en bedre stoppemakker enn de han nå vil få, og der ligger faren for at de lyseblå ikke når sine mål denne sesongen.
Chelsea
De blås viktigste signering er og blir manager Mourinho. Med ham i boks virket det som om klubben og eieren tok en liten siesta, trakk pusten, og tenkte at han uansett kan gjøre vann til vin. Dermed oppsto det en liten pause på overgangsmarkedet for regjerende mester i Europa League, og de siste som kom inn kom relativt sent. Det er et minus.
Et annet spørsmål er hvor mye bedre de som kom inn er, enn de som er sluppet ut - og enn dem som de eventuelt tar plassen fra. Schürrle, Eto'o og Willian er hver på sin måte pur kvalitet, men kunne ikke - særlig - Lukaku og Moses gjort noe av den samme jobben, langt billigere, enn de nevnte herremenn, selv om penger neppe er det store problemet.
Og aller viktigst, hvem vil nå få mye mindre spilletid som en konsekvens av at disse har kommet? Er forsøket på å «restarte» Torres lagt på is? Rykker Mata bakover i køen? Hvis svaret er ja på begge disse spørsmålene, mener jeg det blir feil, særlig det siste.
Likevel er detnoe tvers gjennom solid over dette, og de tåler fortsatt skader på nær sagt alle posisjoner. Det er vanskelig å argumentere for store feil i overgangsvinduet, men det er også vanskelig å argumentere for at det var dette som sikret dem pokaler de eventuelt løfter i mai, hvis de gjør det.
Arsenal
Arsene Wenger er trolig en av planetens mest prinsippfaste mennesker. Det er sjelden noe galt i det, men det kan noen ganger drives så langt at prinsippene overstiger sunn logikk.
Etter min mening hadde Wenger denne sommeren sin store sjanse til å endre en stall som ikke var gode nok til å vinne noe i fjor til en som kunne bli det i år. Det har ikke skjedd.
Mesut Özil kom inn i bokstavelig talt tolvte time, og reddet overgangsvinduet fra å bli en parodi. En etter en har de spillerne de beviselig har vært ute etter, og sikkert noen andre, forsvunnet andre steder. Özil er meget god, la det ikke være tvil om det. Jeg mener uansett at enda en spiller med raske ben og ditto ballbehandlinget sted på midtbanen er å hente et leketøy han har rommet fullt av fra før.
Det er andre posisjoner som hadde vært langt bedre å handle.
Selv om Giroud nå ser ut som den gode spissen han vitterlig er, og de endelig har fått en keeper som har utviklet seg med tillit, ville det vært to posisjoner å forsterke.
Du henter ikke spiller etter hvor god du er i august, men hvor sterk du er i november, når skadene og slitasjen har meldt seg.
Hvis Giroud er skadet da står de med Bendtner, som nå ikke får lov å trene med laget som det mest sannsynlige alternativet. Da kan det være vondt å tenke på at Higuain sannsynligvis kunne vært der, og minst like sannsynlig banket inn 25 mål denne sesongen.
Manchester United
Manchester United er et hangarskip, ikke en jolle i internasjonal fotball. Da blir det uvirkelig å se hvordan de denne sommeren har bedrevet det som minner om nattorientering uten hodelykt i forsøket på å hente spillere til Old Trafford.
Det som reddet litt av stumpene var at Fellaini dukket opp i absolutt siste øyeblikk - til det som virker som ganske grov overpris. Men hvorfor kom han?
De var tidlig ganske klare på å identifisere at det de var ute etter var en kreativ midtbanespiller, en de ikke hadde fra før, og en type som Scholes' pensjonisttilværelse forsterket behovet for. Kompassnåla staket ut Thiago - klokt. Da han forsvant ble Fabregas neste mål - like klokt.
Flere andre, blant dem Sneijder, har vært i bildet. Da disse fiskene unngikk agn og søkke ble snøret kastet mot ... Fellaini. Jeg har veldig mye godt å si om den høye belgieren, men den type spiller man fortalte at man var ute etter, det er han definitivt ikke.
Dette lukter av panikk lang vei.
Når man dessuten ikke greide å finne venstrebacken man ville ha, og bli med på å rote vekk Coentrao, da står vinduet til stryk for David Moyes.
Når det ikke er helsvart skyldes det to ting. Man beholdt Wayne Rooney. Det kan være et tveegget sverd, men slik han spilte mot Chelsea virker som om han er akkurat passe forbannet og skrudd opp. I så fall er det dårlig nytt for motstanderne.
Den andre grunnen er enkel. Det er fortsatt dette mannskapet som vant trofeet i fjor.
Da er det ikke krise.
Men jobben gjennom sommeren er likevel slett håndverk.