Geir Vårdal, Brann-supporter og Aftenposten-skribent. Foto: Ørn Borgen

Min mor er fra trøndelag, og av den grunn har jeg tilbragt utallige somre der oppe, og etterhvert fått en stor bekjentskapskrets i nedslagsfeltet til Rosenborg. LES MER: Alle innlegg fra Aftenposten Supporter

Mange av mine fotballinteresserte venner i midt-Norge er genuint fascinert av Brann, og hvordan klubben greier å feile år etter år. Som kjent kom klimakset i fjor med det pinlige nedrykket til OBOS-ligaen. I likhet med Brann-supporterne ser også trønderne at Brann er en ressurssterk klubb med velvillige investorer, trofast publikum og klubben med den største nasjonale interessen.

Likevel er Brann Stadion stedet der karrieren til spillerne stanser opp, og noen ganger dør. På det utenomsportslige planet er det, som kjent, ikke spesielt bedre. Brann mangler styreleder, styremedlemmer, sportslig leder, økonomisjef og medlemmer i valgkomiteen. Ikke akkurat et drømmescenario for et lag som er nødt til å rykke opp på første forsøk.

Ferieparadis

Med disse punktene fastlagt er det alltid et spørsmål som kommer opp: Hva er drivkraften for å komme til rødtrøyene? Som de fleste har sett kan nye spillere umulig ha ambisjoner om å gjøre Brann til en stabil toppklubb. I Brann stagnerer alt i fra lovende talenter til såkalte stjernespillere. Onde tunger vil nok hevde at klubbens generøse lønninger gjør sitt til at spillerne blir "mette". Oppholdet i Bergen kan derfor, for noen, fortone seg mer som et ferieparadis istedenfor en arbeidsplass.

Mange Brann-spillere er absolutt gode fotballspillere, men hvor mange i stallen er vi vant til å se gi det lille ekstra i kamp? Du sliter nå, ja. Det gjorde jeg og mine trønderske venner også. Eller det vil si at vi fant nok av eksempler på spillere som var god før og etter de hadde forlatt Brann, men i Brann var de ikke like heldig.

Full stopp på Flesland

Utad kan det virke som det er en ukultur i Brann der gleden og lysten til å utvikle seg stopper med en gang man lander på Flesland Ludthavn. Mens Martin Ødegaard hadde en klausul i kontrakten sin med Strømsgodset at han kan trene så mye han vil, kan det virke som om treningslysten er litt mindre på Brann Stadion.

I år bør vi kunne forvente at ord som disiplin, respekt og faglig stolthet er hugget inn i garderobeveggene!

Samtidig bør kanskje vi supportere også se oss selv i speilet? Spesielt i Bergen har vi en tendens til å opphøye Brann-spillerne til guder! Om man våger å si noe kritisk om spiller X er det alltid en på tribunen som forsvarer vedkommede med hud og hår — uansett hvor ille kampen har vært.

Skal ikke ta av etter en seier

I år, om Brann skal ta steg fremover, bør hver seier regnes som en selvfølge. Hverken vi på tribunen eller de 11 på banen skal ta av etter seier.

Det skal være spillerne sin fordømte plikt å rykke rett opp igjen uten at hver seier skal feires som om det var 17. mai og nyttårsaften på en gang.

Strengere krav er sannsynligvis nøkkelen om Brann skal rykke opp på første forsøk, og bli den stabile klubben og maktfaktoren i fotball-Norge klubben skal være.