ASCOT: – Det meste handler om mentalitet. Skal du ha sjanse til å komme gjennom det ekstremt trange nåløyet til topps i internasjonal fotball, må du være steintøff.

Mannen som sier dette, har bakgrunnen til å vite hva han snakker om.

Tore André Flo (43) møter oss med to krykker utenfor sitt flotte hjem i Ascot, Berkshire, 45 minutters togtur fra London. Mannen som senket Brasil, er nyoperert. Det er hoftene som har merket et langt fotballiv.

Det livet er imidlertid på langt nær slutt, det er bare et par nye kapitler han skriver nå.

Han jobber for Chelsea og trener klubbens 14-åringer. Ved siden av er han ambassadør for den mektige klubben, noe som tar ham jorden rundt.

Han stortrives.

– Jeg kunne ikke hatt en bedre jobb. Jeg skal utvikle noen av landets – og kanskje verdens beste – spillere i sin årgang. Samtidig har vi et miljø og ressurser som gjør at vi også driver trenerutvikling. Jeg er sulten på å lære, og jeg lærer hele tiden, sier han.

Tore André Flo (t.v.) er akkurat blitt operert i hoftene. Hjemme i villaen utenfor London, snakker han engasjert med Lars Tjærnås (t.h.) om hvordan han jobber i Chelsea. Foto: KURT B.M. HAUGLI

14-åringenes liste

At Chelsea har ressurser, er ingen overdrivelse. Som et apropos til diskusjonen om spillerutvikling hjemme, her lister Flo opp et lite utvalg av hva Chelseas gutter på 14 år har til å hjelpe seg med å bli best:

– Vi er en hoved— og en hjelpetrener. Vi har fysio og doktor med hele tiden. Vi har en fysisk trener og en analyseansvarlig. De siste deler seg på to eller tre årganger. Vi trener på klubbens anlegg i Cobham, som brukes av alle lagene. Der mangler det ingen ting.

– Kan det rett og slett mangle for lite, slik at de blir bortskjemte?

Tore André Flo bruker god tid til å tenke seg om, og vrir den lange kroppen litt i stolen som er tilpasset lengden hans etter operasjonen for at ikke vinkelen på knærne skal bli for spiss.

Så svarer han:

– Det er en fare for det. Men vi stiller knallharde krav til dem, og vi er bevisste på det. De som blir best, blir det fordi de ikke bare har talent, slik vi forbinder med det ordet. De tar læring, er våkne og opptatt av å forbedre seg hver dag, uansett omgivelser.

– Hvordan ser en vanlig uke ut for en 14-åring hos dere?

– De trener tirsdag, onsdag og torsdag. Torsdager er de tatt ut av skolen. Da ligger de over fra onsdag. Torsdag har de tre økter, to med fotball og én med bevegelighet. Så trener de lørdag og spiller kamp søndag. Samtidig er vi på mange turneringer, fem utenlands i fjor, der vi nesten alltid møter de beste i Europa.

Tore André Flo har fem barn som selvfølgelig har et mål å skyte på hjemme i hagen sin. Foto: KURT B.M. HAUGLI

Solen varmer gresset på baksiden av familien Flos hus, der ungene boltrer seg med fotballmål, trampoline og ulike aktiviteter. Vi dreier diskusjonen inn mot landet han er fra.

– Norge er nå nummer 70 på FIFA-rankingen. Er du overrasket og skuffet over det?

Flo tar på ny en tenkepause.

– Jeg tror de færreste hadde sett for seg at vi skulle synke så dypt. Det er selvsagt skuffende.

– Du har sikkert fulgt med i diskusjonen hjemme om norsk spillerutvikling. Hva tror du – sett litt fra avstand – at vi kan gjøre annerledes?

– Det viktigste er at vi hele tiden har klart for oss at vi er et lite land, og at vi derfor må ta vare på alle, ikke minst de nest beste hele veien. Men ...

– Vi må kunne gjøre litt mer for de beste tidlig, uten at det går ut over noen andre. Her borte for eksempel, selv om vi er langt flere, "tyner" vi de beste litt tidlig, stiller klare krav. Det er for eksempel uakseptabelt at noen passerer deg med ball én mot én, og det kan vi si klart fra om selv til veldig unge spillere. Det er nok en annen mentalitet, som jeg ikke tror er skadelig. Dessuten har det vært mest snakk om det er uheldig for de beste å trene med for dårlige spillere. Jeg tror det gjelder det samme omvendt også.

– Hva tenker du på?

Flo retter ryggen. Bortsett fra krykkene ser han fortsatt ut som han kunne rundlurt et par brasilianske stoppere og hamret ballen i lengste hjørne. Kroppen har ikke ett gram overflødig fett.

– Vi i Chelsea har frigitt noen spillere jeg rett og slett mener har hatt best av å gå ned et hakk. I stedet for å hele tiden spille med spillere som alltid er bedre, har de godt av å skinne litt. Jeg mener differensiering er godt for alle parter, hvis det gjøres med kløkt. Jeg mener også at vi kunne hatt et litt større konkurranseelement tidligere enn vi har det. Det er ikke farlig.

– Hvorfor ble du selv god?

– Jeg hadde en bror som gikk foran og brøytet vei, og en vennegjeng der seks-syv stykker hadde ambisjoner om å bli toppspillere. Vi trente rett og slett sent og tidlig.

Har managerambisjoner

Tore André Flo trener nå også, i sitt nye liv. Han har på to år tatt UEFA Pro-lisens, det høyeste trenerkurset, og samtidig et to års stadium av universitetsgrad der én trener fra hver av klubbene i Premier League går virkelig i dybden på ulike deler av faget fotball.

– Går du med en manager i magen?

Flo smiler litt.

– Ja, jeg ser for meg å bli manager for et seniorlag en gang. Samtidig har det ingen hast, til det har jeg det for godt nå.

Han forteller at han har hatt samtaler med noen klubber, både norske og engelske, men at han selv har stoppet det før det kom langt, Han har ingen agent som jobber for seg.

– Har dere slått rot i England?

Flo gliser og forteller om familieråd med to års mellomrom der temaet diskuteres, men der konklusjonen så langt har vært at alle trives for godt til at flytting har vært brennaktuelt.

Han følger oss ut til taxien som stopper utenfor huset, og vi rekker et siste spørsmål.

– Hvis du skal velge ut en egenskap du ser etter hos spillerne i din jobb, hva er det?

– Vi har sendt ut mange med et enormt talent, men uten de riktige holdningene.

Flo blir litt drømmende i blikket. Kanskje tenker han tilbake på tiden da en gjeng norske spillere uten det mange ville definere som naturlige talenter, havnet blant verdens beste nasjoner. Så kommer kanskje de viktigste ordrene:

– Holdninger trumfer alltid talent.