Status etter halvspilt eliteserie 2011 er altså som følger: Vi ligger nest sist på tabellen, bare foran Sogndal som har en kamp mindre spilt. Vi har scoret 12 mål på 15 kamper.

Etter siste serierunde vippet også Rosenborg oss ned fra tronen, og overtok første plass på maratontabellen. Føler du behov for noe oppkvikkende? Eller kanskje en liten ferie?

Det er fotballferie, og det er tid for å trekke pusten. Denne bloggen vil handle om det som har skjedd så langt i sesongen, neste blogg tar for seg det som ligger foran oss.

Etter 2010 sesongen forventet de fleste at Åge Hareide skulle sette sitt preg på Viking. Nye spillere ble handlet inn etter Åges ønske.

Det handlet mye om de rette typene. Viking ville hente vinnerskaller. Ledertyper som skulle gå foran, og lede ungguttene. I stedet opplevde vi en forsesong der det nettopp var ungguttene som imponerte. Det bekymret oss ikke, så lenge Viking vant. Og vant gjorde Viking.

Fra midten av januar til midten av mars ble det seks seire, og en uavgjort i treningskampen. Vi lot oss rive med. Jeg lot meg rive med, og øvrig presse lot seg rive med. Tv2, Dagbladet og VG kappet om å tippe Viking høyt på tabellen. Så startet seriespillet.

Lite visste vi at Håvard Nilsens tidlige mål i serieåpningen skulle bli refrenget for vårsesongen.

Tidlige baklengs som tvang Viking til å jage utlikning. De tre første kampene var likevel brukbare, men så kom smellen i Kristiansand. 0-4 tapet på Sør Arena drepte energi, håp og all selvtillit.

Plutselig sto forhåndsfavoritten Viking punchdrunk og vaklende i hjørnet. 7 kamper uten seier fulgte. Spillerne virket uten tro, Hareide virket i beste fall famlende. Det ble endret på formasjoner, det ble endret på posisjoner og spillere. Alt som virket solid før sesongen smuldret hen som et sandslott tatt av tidevannet.

Akkurat i det klokkene begynte å kime ubehagelig høyt for Hareide, så slo han tilbake. Som vanlig var Brann vår Mor Teresa, og seieren hjemme mot bergenserne var starten på en opptur som gjør at Åge fortsatt har styring på Viking-skuta. Han fortjener en god dose skryt for å slå tilbake i en så tung periode, og cupseieren mot Haugesund gav oss et håp som lever inn i høstsesongen.

Hva var det så som gikk galt?

Skal vi være etterpåkloke er det ingen tvil om at forventningene ble skrudd for høyt foran sesongen. Høye forventninger fører lett til dyp skuffelse.

Her må bloggen ta sin del av skylden, men vi var mange som lot oss lure. Klubben selv gjorde lite for å dempe forventningene, og Hareide selv gav klar beskjed om at Viking skulle være et topplag under hans ledelse.

Vikings evige skademareritt er også en del av forklaringen. At Ingelsten skulle forsvinne hele sesongen, og at Sokolowski aldri kommer i gang preget laget.

I tillegg har det vært mye småskader som har medført stadige rokkeringer. Når vi år etter år har store skadeproblemer må det skyldes annet enn tilfeldigheter. Viking må komme til bunns i dette.

Spillerkjøpene foran 2011-sesongen står også til strykkarakter etter halvspilt serie. Kun Lædre har spilt fast, og han har prestert helt ok. Han fremsto som en klar forsvarssjef i forsesongen, men har stilnet hen utover våren. Bjørn Andersson, Tommy Knarvik, King Gyan og Sæternes har spilt reservens rolle, selv om Sæternes glimtet til hjemme mot Brann.

I tillegg har erfarne spillere skuffet denne sesongen. Erik Nevland scoret flittig i fjor høst, men har virket tung og utilpass denne våren. Håkon Skogseid spilte seg stort opp i 2010, men har ikke vokst videre i år. Og Birkir Bjarnasson som scoret 8 seriemål i fjor, og var brennhet i forsesongen, sluknet helt etter at det ble kontraktsbråk og overgangsrykter. Hva skjedde, Birkir?

Den store oppturen denne våren har vært Vikings unge garde. Begge brødrene Berisha, Landu og De Lanlay har gitt oss håp. Ungguttene har fungert som støttespillere denne våren.

Det skal forventes noe av Viking, sa Hareide foran sesongen. Vi gjorde det. Nå er sommerferien her, og vi ligger nest sist på tabellen. Hva skjedde?

Hva mener du: Hvorfor gikk sesongen vår filleveien?