Vi har alltid vært forundret over at norske idrettsledere har våget å være så selvsikre når de har uttalt seg om utlendingers doping. For plutselig kan det smelle her også.
Ingen bør mene at Martin Johnsrud Sundby er en doper. I likhet med Marit Bjørgen er han avhengig av astmamedisiner for å kunne konkurrere på toppnivå.
Hvorfor er det nødvendig å gjenta at de ikke er juksemakere?
BAKGRUNN:
Dette skjedde i kulissene da Norge fikk astmaanfall
Fordi dopingdebatten, både i Norge og utenlands, er en mølje av påstander og motpåstander, bevis og antagelser, gjetninger og skråsikkerhet. Og det er ikke slik at alle de som mener at astmamedisiner er doping, er tullinger.
Mange av dem er høyst kvalifiserte til å mene noe – leger, forskere, idrettsledere på høyt nivå.
De vi oppfatter som eksperter, er uenige. Til og med definisjonen av et «friskt menneske», er omstridt.
Oddvar Brå: - Jeg ville ikke fungert i dagliglivet uten astmamedisin
Hvem skal de stole på?
Det er naturlig for en toppidrettsutøver å innta det som leger og lagledelse anbefaler, så sant det er lovlig. Men det er ikke noe klart skille mellom det ulovlige og det uetiske, og i dette diffuse grenselandet befinner den aktive seg.
Astmadebatten har dreid seg mye om medisin og fysisk yteevne, men den bør også dreie seg om hvordan vi omtaler dopingmistenkte og dopingdømte utøvere. Også de utenlandske.
Johnsrud Sundby er ikke den eneste som har bedyret at han ikke har jukset.
Det samme har et utall dopingmistenkte og dopingdømte utøvere.
Kowalczyk med nytt stikk mot norsk langrenn: - Bare pinlig
De har stilt spørsmål ved prøvetakingen og analysen, de spør om prøver kan ha blitt forvekslet, de sier at det forbudte stoffet må ha vært i kosttilskudd eller i selve maten. Eller de visste ikke at stoffet de fikk, var ulovlig i slike doser. De stolte på legene og støtteapparatet.
Som Sundby gjorde, og som enhver ville ha gjort.
Vi vet historisk at alt dette har skjedd. Dopinghistorien er bestrødd med justismord.
Ordet er rettssikkerhet
Disse utøverne fratas all ære, dømt eller ikke. Deres navn offentliggjøres allerede på mistankestadiet, og de dømmes til yrkesforbud for måneder eller kanskje år.
Og nesten ingen nevner ordet «rettssikkerhet». Martin Johnsrud Sundby gjorde det: – Idrettsutøvernes rettssikkerhet er skjør, sa han.
Ja, og noen ganger ikke til stede, kan vi legge til.
Ellers i rettssamfunnet har mistenkte kriminelle anledning til å forklare seg og få en forsvarer, som første ledd i etterforskningen. Veien er lang fra siktelse til tiltale, og det skal bare dømmes dersom vedkommende er bevist skyldig «utenfor enhver tvil».
Pressen offentliggjør nesten aldri navnet på den kriminelle før dommen er rettskraftig – og sjelden da også.
Juks i idretten har forekommet til alle tider, og historiene er mange. Men ingenting er visst verre enn å la seg dope.
Løfshus avviser ukultur i langrenn og trekker frem andre idretter
Kampen fortsetter
Nei, det er ikke vakkert, og idretten må aldri gi opp kampen mot dopingen.
Men anført av de mest reaksjonære i dopingdebatten – her i landet anført av det ellers liberale Dagbladet – ropes det på strengere straffer, korsfest, korsfest.
Mange i idretten henger seg på. To års karantene er for lite – fire, åtte, livstid, heng dem ut. Den som er dømt én gang, skal utestenges for alltid, selv om straffen er sonet.
Det er bare å tenke seg hvordan disse selvrettferdige ville ha uttalt seg dersom en russisk eller finsk langrennsløper hadde gjort det samme som Martin Johnsrud Sundby.
For i utlandet er også Sundby en doper, en juksemaker, en svindler.
Det vil skje igjen
Vi innser hvor urettferdig det er, og Sundby-saken bør få oss alle til å tenke oss om.
Vi bør huske at dopingavsløringene har vist seg vilkårlige. Urettferdige også, for de fleste som doper seg, går fri uansett. Vi bør huske at idrettsutøvere er blitt dømt på feil grunnlag tidligere, og at det vil skje igjen.
Kanskje vi skal strekke vår toleranse så langt at vi sier at en dopingdømt idrettsutøver kan være et bra menneske.
Som den dømte Martin Johnsrud Sundby.