Å holde med et lag på bunn av Tippeligaen er ikke noen dans på roser. Det smerter i hvert eneste ledd i kroppen. Hver eneste muskel. Overalt. En lidelse fra ende til annen. Og man kan ikke bare kvitte seg med den smerten. LES MER: Alle innlegg fra Aftenposten Supporter

Mange velger den enkle veien. I medgang og motgang heter det, men ikke alle følger denne hellige regelen. Den enkle, feige og patetiske veien er å bare glemme alt eller å bytte lag.

Vår venn medgangssupporteren

Hvert år skaffer Tippeligaklubber seg nye fans ved å vinne kamper. Supportere som de stjeler fra andre klubber. I år er Rosenborg i vinden, og det er nok flere som har valgt å holde med trønderne i den anledning. Veldig trasig, men det er dessverre realiteten.

De supporterne jeg beundrer er de som står bak laget sitt uansett. De som møter opp på kamp, på tross av at troen er små. De som synger gjennom 90 minutter uansett resultat. De beundrer jeg. Det er supportere. Jeg sa at Rosenborg stadig erverver nye medlemmer på Lerkendal i år. Det er et prakteksempel på hva medgangssupportere er.

For et folkeslag det er i Bergen

I fjor var snittet på Lerkendal 13.915 stykker per kamp. I år er det så langt 18.379. En fantastisk stigning, på grunn av gode resultater. Nå elsker plutselig alle trøndere Rosenborg igjen. I fjor kunne mange ikke fordra Rosenborg fordi Molde var så mye bedre. Merkelige greier.

Men når jeg snakker om ekte supportere så må jeg trekke fram Brann. For et folkeslag det er i Bergen. De rykket ned i fjor. De hadde likevel det nest høyeste snittet per hjemmekamp, hele 11.991. Det er det jeg kaller supportere. I medgang og motgang. De var der for klubben sin, når spillerne trengte det mest. Fantastisk. De spiller i OBOS-ligaen i år, og har et snitt på 10.057 tilskuere per kamp. Magiske tall for en klubb som sliter sportslig.

Facebook-kritikeren

Det skal smerte litt å være supporter. Det skal være vondt til tider. Det hører med i pakken du får utdelt når du velger deg et lag. I den pakken ligger oppturer og nedturer. Glede og sorg. Jubel og gråt.

Det er tøffe saker, men velger du deg et lag, så skal du holde fast ved det. Du skal møte opp på kamp. Du skal følge klubben din. Du kan ikke bare sitte på Facebook og dele ut kritikk når du egentlig ikke vet hvordan klubben din spiller. Resultater kan alle si noe om. Det som står på tavla etter 90 minutter er en ting, men det som faktisk skjedde ute på matta er en annen.

16. mai hjelper på snittet

Jeg sier ikke at du ikke skal møte opp på kamp dersom klubben i ditt hjerte gjør det bra. Selvfølgelig vil et godt lag trekke mer folk enn de dårligste lagene. Til en viss grad forståelig. Det burde ikke være sånn, men det er sånn. Jeg beundrer bergenserne. De er der for klubben i sitt hjerte. Jeg gremmes over andre supportere.

Jeg kan godt nevne mine egne. Glimt-supporterne er så som så. Det finnes en god gjeng som møter opp hver eneste kamp. Takk og lov for dem. Men det finnes så mange som bare møter opp når det går bra, eller når det er en skikkelig anledning.

16. mai er et eksempel. Vi gikk fra et snitt på 2.500 tilskuere til 3.290 tilskuere per hjemmekamp, på kun én kamp. 6100 mennesker mot Tromsø hjalp betydelig på snittet. Det var selvsagt gøy, men det gir meg blandede følelser.

Hvem kommer tilbake

Nok en gang kommer mitt utsagn om "medgangssupporteri" og "vi-som-er-der-for-festen" frem i lyset. Vi visste det kom til å bli en fantastisk kamp. Erkerivalen på 16. mai kan ikke bli feil. Så klart måtte det bli utsolgt. Jeg digget den kampen, og jeg elsket at det var så mange der.

Men hvor mange kommer det på neste hjemmekamp mot lille Mjøndalen? Jeg ser for meg at snittet kommer til å synke igjen. Jeg håper jeg tar feil, men jeg tror nok ikke det.

Vit dette: Hvis du velger deg en klubb å stå med. Hvis du sier at du er Rosenborg-supporter, Vålerenga-supporter eller Glimt-supporter, så står du ved laget ditt. Du kommer på kamp. Du støtter laget uansett. Du jubler med dem og du gråter med dem. Du skal elske gutta på gressmatta uansett. Det er din plikt som supporter.

Jeg vet det kan være vondt til tider, men du skal ikke gi deg. Du skal ikke trekke deg unna. Når ting begynner å bli vanskelig, det er da du skal vise hvor sterk du er. Det er da du skal kysse logoen på drakta. Og da kan du også være der for de gode stundene. Gjør deg fortjent for oppturene også. Det heter tross alt i medgang og i motgang.

For oss heter det "førr evig", og det står jeg enda fast ved. Førr evig!