Hadde det vært arrangert et mesterskap i å selge skinn før dyret både er skutt og flådd, så hadde vi deltatt hver eneste gang. Og tatt medalje. Hver gang.

Da VM-trekningen til Brasil 2014 ble gjort kjent, så var beskjeden til det norske folket omtrent følgende; pakk ned solkremen og badebuksen. Vi skal til Copacabana. Denne trekningen er så heldig at det knapt kan slå feil.

Da play off-motstanderen til EM i Frankrike ble gjort kjent, Ungarn, var det samme leksa igjen, dette kan omtrent ikke gå galt.

Alt gikk galt. Og for alle dem som roper rundt om at kun en habil målskårer skiller oss fra et nytt mesterskap, Ungarn kunne skåret tre mål til.

Det samme Ungarn som var for gamle, for trege og altfor dårlige for et fremadstormende norsk landslag. Selv nøkterne, kloke og faglig dyktige Drillo, mente at sjansen var 70/30 i favør av Høgmos gutter.

Da burde varsellampene ha lyst rødt, veldig rødt, for alle og enhver. Den gjorde ihvertfall det på fagre Jakobsli.

Innrømmer ikke feil

At de som avsatte samme Drillo, sier at prosjektet til Høgmo skal få leve videre, er like selvsagt som at juleaften kommer på den 24. desember i år også. Alt annet ville jo være en selvinnrømmelse om at dette ikke er bra nok. Og at trenerskiftet ikke har ført til bedre resultater.

Pakk ned solkremen og badebuksen. Vi skal til Copacabana.

Om vi ser bort fra at Norge beseiret et rustent kroatisk landslag som knapt orket å løpe, hva er bedre ved utgangen av 2015, hvor er fremgangen?

Statistikken til Høgmo lyver ikke, han har vunnet kun 7 av 25 kamper, en uttellingsprosent på 28, mens halvparten av kampene er tapt, 12 av 25, og landslaget skårer knapt mål. Og det skåres ikke mål når man trenger dem som mest.

Ungarn var best når det gjelder. De spilte sin beste fotball mot Norge. Eller de klarte å være på sitt beste når det betydde mest. Ungarn hadde gjort hjemmeleksen sin til 20 i både stil og innhold. EM i Frankrike sto skrevet på draktene deres i hver eneste duell de vant. I de kloke vurderingene når de skulle holde på ballen, roe ned og spille pasninger, eller regissere hurtige kontringer når de så muligheten. To av de tre målene de skåret, var i tillegg av det vakre slaget, samt at de hadde gode forsøk stoppet av metallet og keeper Nyland.

Bedre med Hareide og Drillo

Både Åge Hareide og Drillo fikk mye kritikk fra enkelte miljøer på slutten av sine karrierer på landslaget. Sett i lys av play off-kampene mot Ungarn så har ingen av dem noe å skjemmes over. Og de kan børste av seg kritikken de fikk.

Ungarn var best når det gjelder. De spilte sin beste fotball mot Norge.

Drillo vant 50 prosent av kampene i sin siste periode som landslagssjef, Hareide vant 41 prosent. Og ingen av dem var i nærheten av å tape halvparten av kampene.

Og for en landslagssjef så lyver statistikken aldri. Fordi et landslag kun handler om resultater, og om å komme til sluttspill. Nå har Norge vært hjemmesittere i de åtte siste mesterskapene. Sist etter å ha tapt for en motstander mange karakteriserte som en drømmetrekning. En trekning som omtrent ble rullet ut på en rød løper til EM i Frankrike.

Det Ungarn var aller best til var å la Norge få bære byrden av et selvpålagt forventningspress. Der var de helt suverene. Og kloke.

Og nå er det på'n igjen. En ny kvalifisering. Til VM i Russland 2018. Tyskland er ikke så ille til å spille fotball, men Tsjekkia, Nord-Irland og Aserbajdsjan er vel overkommelige for Høgmo's prosjekt?

Eller…….Den som lever får se.

Sportslig hilsen Roar