Øverst i midten står Heidi Tjugum, en av få som smiler etter at Norge måtte nøye seg med sølv i håndball-VM. Hun er mesterskapets eneste kvinnelige hovedleder av et lag. Foto: ANNEGRET HILSE / REUTERS / NTB scanpix

Midt i dette bildet finner du håndball-VMs eneste kvinnelige hovedleder. Heidi Tjugum har funnet sin hjertesak.

Først da Heidi Tjugum (45) gikk ut av landslagsmålet og ble leder, skjønte hun hvor viktig de svakeste spillerne på et lag er.

Publisert: Publisert:

HERNING: De norske håndballgutta står på podiet i Boxen i Herning. De har akkurat tapt for Danmark og står med sølvmedaljene rundt halsen. Det er ikke mange smil å finne.

Øverst oppe, midt blant de skjeve smilene, finner du en som gliser. Det er Heidi Tjugum, mangeårig målvakt på landslaget, men nå Norges hovedleder i herrenes VM.

45-åringen var mesterskapets eneste kvinne i en slik posisjon. Hun måtte le da hun fikk spørsmålet i sitt første mesterskap: «Hvem er du kona til?»

Den tidligere landslagsmålvakten brenner for at alle skal med i håndballen. Barn- og unge må ikke stenges ute. Foto: JON OLAV NESVOLD / BILDBYRÅN NORWAY

Nå har hun vært med i det fjerde for herrene etter en lang karriere som aktiv som inneholdt alt: Ti mesterskap, inkludert tre OL, syv internasjonale medaljer og proffliv i Danmark.

Så sent som i 2008 spilte hun eliteseriekamper, da for Storhamar. Så kom to barn tett. Valget var lett. Hun sto av.

Det sprutet energi av Heidi Tjugum akkurat her. Hun sto i mål for Viborg, som vant over Larvik i Champions League. Året er 2001. Foto: Morten Rakke

Brenner for de unge

Som medlem av styret i Norges Håndballforbund de siste årene, har Tjugum funnet sin hjertesak. Den handler om inkludering.

Hun som selv valgte å satse, som var på Norges lag som ble verdensmestre på hjemmebane i 1999, som alltid har trent, sier:

– Unge mennesker som vokser opp i dag, og som leter etter sin identitet, hadde hatt godt av å få delta i et gruppemiljø med de betingelsene som håndballen kan tilby. Der skal de få høre: «Du er god nok.»

Tjugum, som i Herning måtte løpe i møter der det kun var menn, og dessuten passe på at formalitetene er i orden, brenner for å få med alle som vil, i klubbene. Ikke bare de som vil bli best.

– Det skal absolutt være lov til å være god, men det må være rom for å inkludere dem som ikke sikter mot landslaget. De færreste kommer så langt. De fleste er fornøyd med å trene og være en del av gruppen.

– Men er ikke det ønsketenkning? Klubbene har ofte ikke trenere, lag og baner til å kunne tilby et godt opplegg til så mange ulike grupper?

Hun er vant til å være i guttemiljøet. Heidi Tjugum (t.h.) stortrives med herrelandslaget. Foto: JON OLAV NESVOLD / BILDBYRÅN NORWAY

– Håndballen har sin styrke i de sosiale miljøene, og flere klubber er flinke til å trekke med flere. Det handler om hvilke signaler de gir, om spillerne føler seg ønsket. Og da har jeg flere ganger sett at den «dårligste» spilleren kan være den viktigste brikken, sier Tjugum.

Delegasjonslederen mener egentlig ikke at noen er dårlige, hun mener bare at det er så lett å gi enkelte et stempel.

Den tidligere keeperen, som selv er oppmann for datterens 9-årslag i Elverum, vet at det er mange roller i og rundt et lag.

Som å være en humørspreder, en som holder gjengen samlet, en som alltid stiller opp, som kan ta dugnadsoppgaver, være trener, leder, dommer og styremedlem.

– Det man lærer i et lag, må ikke undervurderes. Og som oftest får man venner for livet.

Tjugum sier at hun så ofte i lagspill har sett at alle kan skinne på sin måte.

– Det er det samme hva slags kropp du har, om du er høy eller lav. Det er bruk for alle.

Heidi Tjugum og landslagstreer Marit Brevik hadde mange fine blikk sammen, som her under OL i Sydney, da Norge vant 28–16 nover Romania. Tjugum reddet det meste. Foto: Morten Uglum

Imot tidlig spissing

Det å toppe lagene for tidlig, det at noen unge tar all spilletid, mens lagkameratene må sitte på benken, synes hun er trist å oppleve.

– Ja, og det kan være en akilleshæl for norsk idrett. Selv om det er viktig at de gode får lov til å være gode, er det også viktig å beholde alle lengst mulig på sine betingelser. For å få til det, mener jeg at treneren skal stimulere til individuell utvikling for den enkelte. Det er da motivasjonen for å fortsette stiger, tror jeg.

I en tid med mange krav til ungdommen, og flere som føler seg ensomme, vet hun som fysioterapeut at mangel på identitet, det ikke å tilhøre en gruppe og droppe trening, kan ha stor innvirkning på helsen.

Litt bekymret, ser det ut som. Heidi Tjugum og Sander Sagosen i Herning. Foto: JON OLAV NESVOLD / BILDBYRÅN

Aktivitet kan forebygge fysiske og psykiske plager og gi helsegevinst. Det er en fordel ikke bare for den enkelte, men også samfunnet.

Derfor synes Tjugum det er trist at unge mellom 13- og 19 år faller ut av idretten, noen ganger tidligere. Mange av dem slutter å være aktive.

– Det betyr så mye å få de unge inn i et miljø, der de kan føle seg velkommen, sier hun.

Heidi Tjugum var høyt oppe under EM i Danmark i 2002. I denne kampen mot Frankrike vant Norge 21–16. Foto: Dag W. Grundseth

Ønsker seg flere baner

Tjugum er stolt av at Norges Håndballforbund har satt av tre millioner kroner på et opplegg som heter «Klubbhuset». Det er en modell for å kunne inkludere flere på en god måte, forhindre at noen slutter allerede som 12-13-åringer.

– Samtidig ser jeg at det er mangelvare på haller og spilleflater. Det kunne vært så mange flere barn- og unge som kunne kommet inn, dersom det ikke var kamp om hver eneste treningstime. Jeg vet om klubber som må avvise unge jenter og gutter.

Forbundet er for øvrig ett av dem som har hatt sterkest økning i antall medlemmer de siste årene. Siste telling viste 135.000 medlemmer tilsluttet håndballforbundet.

Tjugum mener at idretten bør ha et bredt syn på at alle skal med, og hun er overbevist om at det er mulig å få med flere.

– Håndballen må ha en åpen dør.

Publisert: