Jakob Ingebrigtsen tror han vil nå toppen om fem år: – Toppidrett er ikke noe gøy

Jakob Ingebrigtsen (20) knuste rekorder og brøt drømmegrensen på 1500 meter, men mener det vil ta ytterligere fem år før han er på sitt aller beste.

SOGNSVANN: Ikke i 2021. Ikke i 2022. Heller ikke i 2023 eller 2024. Men først i 2025 mener løperfenomenet fra Sandnes at han vil «peake» som idrettsutøver.

Det til tross for at han i den vanskelige koronasesongen brøt barrierer og selv mener han kunne vunnet OL-gull i Tokyo, dersom det hadde blitt noe OL.

Men 3.28,68 på 1500 meter er ikke noen «endestasjon» for Ingebrigtsen. Ifølge ungguttens egen karriereplan skal det puttes flere tusen treningstimer i banken før han slår ut i full blomst om fem år.

– Jeg mener selv at jeg skal «peake» fysisk og aldersmessig når jeg er 24–25 år. Og etter det er planen å holde det nivået så lenge som mulig. Det blir til kroppen sier stopp eller jeg hverken gidder eller kan mer. Ting er jo veldig uforutsigbart, og jeg gjør så godt jeg kan for å holde det forutsigbart. Men at jeg nå snakker med deg og sier at vi skal gjøre det sånn og sånn de neste årene, det er jo det vi har planlagt.

Kun syv bedre gjennom tidene

Da vi intervjuet 17 år unge Jakob Ingebrigtsen før Bislett Games i juni 2017, sa han at det store målet i karrieren var en dag å kunne bryte drømmegrensen på 3.30 på 1500 meter.

Det klarte han så det holdt i Monaco i august. Løperfenomenet hoppet like godt over 29-tallet og løp i mål på 3.28,68, en forbedring av Mo Farahs europarekord med 13 hundredeler.

Kun syv menn har i historien løpt fortere enn Ingebrigtsen på en av friidrettens mest prestisjetunge distanser.

I 2021 er planen å komme seg under 3.28. Neste delmål er å forbedre seg med et halvt sekund, så et nytt halvsekund.

Og kanskje en dag kan han slå Hicham El Guerroujs «uslåelige» verdensrekord på 3.26,00.

– Men det er langt dit. Jeg kan ikke ta like store jafs hver sesong.

– Du kommer til å ta verdensrekorden i løpet av to år, var spådommen til din pappa Gjert i en Nettavisen-podkast i september?

– Det tror jeg ikke er realistisk.

– Hvorfor ikke?

– Du kan ikke bare si noe, og så gjør du det. Det tar mer enn to år på å bygge seg opp til å kunne løpe tre sekunder raskere på 1500 meter.

– Hvor går grensen for deg?

– Det var 30-grensen som var det store målet. Så var det europeisk rekord. Mitt neste mål er under 3.28 i løpet av 2021. Og så håper jeg å kunne klare enda bedre enn det, da er vi ned på 26-tallet. Og går jeg under 26, er det verdensrekord. Men det er veldig langsiktig.

– Hvor har du mest å hente akkurat nå?

– Det er å få et år med mer trening. Det er jo ikke mange årene jeg har vært voksen fysisk. Jeg velger å tro at det skal mer enn ett år til med trening for at jeg skal bli så god som jeg kan bli. Gjør jeg det jeg har gjort med samme kvalitet, og kanskje mer, tror jeg at jeg vil ha en utvikling bare på det.

Tviler på at det blir OL

Da storebror Henrik Ingebrigtsen vant EM-gull på 1500 meter i 2012, bestemte 12-åringen Jakob seg: Han skulle vinne OL-gull på 1500 meter i Tokyo.

De lekene ble utsatt i ett år, og skal vi tro Jakob Ingebrigtsen blir det ikke noe av neste år heller.

– Det ser ikke så veldig lyst ut. Jeg tror ikke det blir noe OL sånn situasjonen er i dag, men jeg håper.

– Hvor mye sliter det på deg at du ikke fikk muligheten til å vinne det OL-gullet du drømte om som 12-åring?

– Jeg har ikke tenkt så mye på det ... men det er noe dritt.

Ingebrigtsen avsluttet tenårene i september, men mener han ikke har forandret seg så mye hverken som idrettsutøver eller menneske de siste årene.

– Jeg har aldri sett på meg selv som noen junior ettersom jeg som gutt konkurrerte mot voksne. Jeg har vel aldri sett på meg selv som gutt, heller.

– Toppidrett er ikke gøy

Men én ting har definitivt ikke endret seg. Jakob Ingebrigtsen driver ikke med idrett fordi det er gøy, men fordi det er en jobb. Når han ikke trener eller konkurrerer, tenker han minst mulig på idrett.

– Jeg føler selv at jeg er god på å legge bort ting, det sportslige tingene. Det er en nøkkelfaktor. Jeg klarer å balansere det som er privat og sportslig. Jeg lever på en måte to liv, der det ene handler om å løpe, trene og konkurrere. Så fort jeg kan forsøker jeg også å finne på andre ting som ikke handler om idrett.

– Mange utøvere lever i en boble der idretten er altoppslukende?

– Nei, det høres kjedelig ut. I hverdagen så er det jo ikke noe gøy med idrett. Det er konkurranser som er gøy, alt annet er jobb.

– Du synes ikke toppidrettsutøverlivet er gøy i det hele tatt?

– Nei, jeg synes ikke det. Jeg bør kanskje være forsiktig med hva jeg sier ... men jeg ser at det er mange som gjør det jeg gjør fordi det er gøy. Som trener fordi det er gøy. Folk som hermer etter oss fordi det er gøy. Det er sikkert veldig bra, men jeg klarer ikke helt å se den.

– Hvorfor er det slik?

– Det er vanskelig å forklare. Men jeg er vokst opp med klare og tydelig mål, pekt ut en plass der jeg skal være. Og det har vært OL-gull i 2020. Jeg har gjort alt jeg kan for å klare det. Men veien dit har ikke vært spesielt gøy. Det som er gøy er å vinne OL-gull.

– Det er du sikker på at du kommer til å klare en dag?

– Jeg tror at jeg kommer til å gjøre det. Det er kanskje litt tullete greier, men jeg tror at jeg kan vinne alt. Det sier jeg i hvert fall til meg selv. Jeg tror at jeg er verdens beste løper, og jeg tror at man må ha den innstillingen for å klare det.

Vanligvis pleier Ingebrigtsen-familien å reise til USA i november-desember for å få høydetrening.

Det er uvisst om det lar seg gjennomføre i år på grunn av koronapandemien.

– Alt er uavklart nå, og de er lite jeg kan få gjort med det. Men jeg må gjøre jobben uavhengig av om det blir USA-tur eller ikke.