Er det noen som tror det er tilfeldig at de fire trenerne som er tilbake i semifinalen i Champions League, heter José Mourinho, Diego Simeone, Carlo Ancelotti og Pep Guardiola?
Vi kan overføre det til andre yrker enn fotballen også, lederne betyr kanskje ikke alt, noen av oss har enegenmotivasjon også, men de har til syvende og sist en svært avgjørende betydning for prestasjonen. De kan inspirere oss til å ta ut alt som bor i oss, utvikle oss til å lære å ta ansvar, eller gjøre oss demotiverte og tillate oss å bedrive «faget» ansvarsfraskrivelse. Gode ledere (trenere) vet at mennesker er mestere i å skylde på alt annet enn seg selv, om ting ikke går bra, og tillater dem nettopp derfor ikke å stikke fra ansvaret de gir dem.
Hva er forskjellene på trenertyper som Tata Martino, David Moyes, Pep Guardiola, Jose Mourinho, Carlo Ancelotti, Diego Siemone og Jürgen Klopp?
Savner Guardiola
Noen av dem har stålkontroll på alle de spillergruppene de til enhver tid rår over, får dem til å yte 100 prosent innsats, en total dedikasjon til spillet, og de får resultater uansett hvor de er. I alle kulturer, land og klubber.
Det er trist å se på Barcelona denne sesongen. Det er vel nesten bare i El Clásico, mot Real Madrid, at vi har sett laget totalt inspirert, kollektivt og motivert. Starten på stagnasjonen startet i det øyeblikket Pep Guardiola forlot klubben, eller når han krevde å få inn sultne spillere og fikk et nei. Nå prøver Barcelona å spille den krevende Guardiola-fotballen, ja, den er hans, men de mangler for mye på å få det til. Og ikke minst, de mangler Guardiola på trenerbenken.
Jeg skrev i fjor sommer at Neymar var den siste spilleren Barcelona trengte for å reise seg etter ydmykelsen mot Bayern München. De trengte — og trenger - sterkere spillere, mer direkte spillere og de trenger dyktige lagspillere. Neymar har ingenting av dette. Spillertyper som en skadefri Gündogan, Marco Reus eller Robert Lewandowski ville gjort underverker for katalanerne. Nå står alt og faller med humøret og dyktigheten til Lionel Messi, og det er ikke nok. Kanskje nok til å vinne la Liga, men ikke nok til lenger å dominere Champions League.
Klopp en motivasjonens mester
Selv med «halve» laget på skadelisten, evnet Jürgen Klopp, nesten, å motivere og inspirere sine spillere til å slå ut dyrt investerte Real Madrid, etter en heidundrende hjemmekamp. Klopp er en motivasjonens mester, og når han i tillegg besitter en taktiske fingerspissfølelse i klassen XXL, så hadde laget fortjent, selv med «nye spillere» Oliver Kirch og Milos Jojic i motorrommet, å score mål nummer tre og i hvert fall få ekstraomganger. Om det da er noe som heter fortjent i fotball.
Diego Simeone utfordret Barcelona på mange av deres svakheter, med en kampplan spillerne i Atlético gjennomførte med 100 prosent profesjonalitet. Fordi de stoler på at manageren deres har full kontroll på hva som skal til.
I fjor tapte Barcelona for et lag som var dem taktisk, tempomessig og fysisk overlegne i semifinalen, og de gjorde det i årets kvartfinale også. Når man i tillegg ser at Lionel Messi smiler når de ligger under 1-2 sammenlagt, som om det ikke er så farlig, så skjønner man at skoen trykker på flere steder.
Og det viser at Pep Guardiola visste hva han gjorde da han hoppet av da laget var på den absolutte toppen. Der er de ikke lenger. God timing kalles det.
Like og forskjellige
José Mourinho, Pep Guardiola og Carlo Ancelotti er Champions League. De kjenner denne turneringen som sin egen bukselomme og kan kunsten å gjenskape gode prestasjoner. I forskjellige klubber.
Man kan kanskje si at annet også bare skulle mangle, når man er managere for klubber som kjøper spillere for milliardbeløp, men disse tre har evnen til å holde spillerne på tå hev gjennom store deler av sesongen. Over tid. Dog med tydelig forskjell på innfallsvinklene. Fra fotballlromantiske Guardiola, kun opptatt av å eie ballen så lenge som mulig i hver kamp, kun opptatt av eget spill, til strategiens mester José Mourinho, som er fotballens fremste pragmatiker, han gjør alt for å vinne. Som inkluderer å tilpasse seg motstanderen.
De er så ulike, i hvert fall utad, som trenere som det er mulig å komme, men har denne felles evnen å få det beste ut av sine spillere. De håndterer de store stjernene med suverenitet og får dem til å underlegge seg felleskapets krav til samarbeid og ytelse.
Det virker som om det for mange er en stor overraskelse at Diego Simeone og Atlético Madrid er i semifinalen, men det er det ikke. Den Marcelo Bielsa-inspirerte fotballen til Simeone er utrolig vanskelig å stå i mot, her er det oppofrende kollektivt forsvarsspill, enormt med løps- og duellkraft og tempo i lengderetningen offensivt. Dette i tillegg til en godt utviklet taktisk forståelse, samt disiplin og vilje til å underlegge seg trenerens krav, til å forstå at lagets behov går foran enkeltspillerens.
Dessuten, Atlético har tross alt vunnet Europaligaen to av de siste fire sesongene og bevist at de inspireres av å spille i Europa.
Det er fire lag igjen i årets Champions League, og jeg er sikker på at hverken Chelsea, Real Madrid eller Bayern München ønsker å møte Atlético.
Fordi de vet at det vil gjøre vondt.
Fire gode lag igjen og alle fire med store trenerkapasiteter ved roret. Tilfeldig? Nei!
De er så gode at det ikke en gang er plass til Jürgen Klopp. Selv om han var svært nært.
Respekt, som i fotballoverført betydning betyr å ta ballen, ikke mannen. Som er en krevende øvelse som alltid kan forbedres.
Sportslig hilsen Roar
PS! Må avslutningsvis bare spørre, siden jeg ikke tror at Gerardo Martino er mannen til å få tilbake Barcelona til dit de var: Er det klart for Ajax-treneren Frank De Boer til sommeren? Noen gode kolleger fra Nederland tror i hvert fall, og har gjort det en stund, at han kan bli det. Andre snakker igjen om Jürgen Klopp. Fremtiden vil vise om det er noe innhold og substans i ryktene.