Val Senales (Aftenposten): Omgitt av høye fjell i Syd Tyrol, og isbreen på 3000 meter dit langrennsløperne drar for å trene på morgenen, forbereder østfoldingen seg til VM-sesongen. Nå med en helt annen trygghet enn tidligere.
32-åringen tok olympisk gull i Sotsji, men det var nære på at han ikke hadde fått konkurrere.
— Ledelsen hadde ikke tillit til meg i den løypa, sier han.
Hattestad ba om en prat med ledelsen
Hattestad innrømmer at tiden før han fikk klarsignal var tung, og at han kjempet helt til det siste for å overbevise trener Arild Monsen og landslagssjef Vidar Løfshus om at han skulle ha én av de fire plassene på laget.
— Hvis man ser på de resultatene jeg hadde prestert tidligere den sesongen, var de bra. Jeg hadde dessuten en formstigning til OL. Jeg var trygg på meg selv, at jeg var god nok.
Likevel fikk Hattestad en sur smak i munnen, selv om han vant sprint-NM på Lillehammer i januar. Han følte på seg at noe ikke stemte, at de som skulle ta ut laget ikke trodde at han ville passe inn der.
Derfor ba Hattestad om en prat med ledelsen.
— Lørdagen etter NM fikk jeg beskjed om at tre løpere var klare. Siste plass sto mellom Petter Northug og meg. Da tenkte jeg at jeg nærmest hadde en reserverolle. Da jeg dro på høydesamling på mandag etter NM, hadde jeg avfunnet meg med det, men jeg var opptatt av at jeg i Toblach skulle vise hva jeg var god for.
Fortsettelsen kjenner vi.
Hattestad vant verdenscuprennet og generalprøven kort tid før OL. Forhåndsuttatte Finn Hågen Krogh ble satt ut av laget, og dro deretter hjem fra Sotsji. Hattestad tok et etterlengtet OL-gull etter niendeplass under lekene i Torino, og fjerdeplass i Vancouver.
Angrer på at han ikke holdt kjeft før OL
– Fikk ikke beskjed
Han som hadde gitt fra seg plassen på lagsprinten fire år tidligere, den gangen Øystein Pettersen overtok og fikk OL-gullet sammen med Petter Northug, kunne nå endelig triumfere. Mange gråt da han vant foran de to svenskene Teodor Peterson og Emil Jönsson.
— Fikk du noen gang beskjed om at du ikke var god nok i tiden før uttaket?
— Nei, de sa det aldri, men jeg har vært med såpass lenge at jeg skjønte det. Og det skinte igjennom i det første uttaket, da tre fikk grønt lys.
- Hvordan har du det nå?
— Det er en lettelse å ha klart det. Jeg hadde jo gjort det bra i sprint tidligere, men man blir målt i medaljer. De siste årene har vært litt rufsete, men jeg har hele tiden drømt om å komme tilbake og dominere.
Hattestad finner ro
Han roser oppholdet i Val Senales sammen med sprinterne og allround herrer og kvinnelandslaget.
— Jeg har god erfaring herfra. Val Senales har alltid vært en fin samling. Jeg føler at jeg får mye ut av høyden. Det er veldig lite å finne på her, og dermed blir det rolig og få forstyrrelser. Det er optimalt å kunne trene på snø på denne tiden. Dagen går med til trening, spising og soving.
Selve treningen har fokus på mer mengde, og er roligere enn normalt. På hjemmebane kjører han hardere.
Over natten var Kalla elsket av et helt folk. Bare Zlatan er større.
Hattestad forteller at han har tatt med seg noe av de morsomme utholdenhetsøktene fra året før, da laget skulle forberede seg til et tøft sprintløp med mye bakke i høyden. Da måtte gjengen ha bedre motor.
— Det er litt mer sprint enn det var i fjor. Samtidig henter jeg mye inspirasjon fra det jeg oppnådde sist vinter. Jeg gikk for øvrig fort også i kortere sprintløyper sist vinter, selv med mye utholdenhetstrening. Derfor fikk jeg lyst til å fortsette med mye av det jeg gjorde i OL-sesongen.
Hattestad har med seg noen hyggelige bilder i hodet fra premieutdelingen under OL. Det å stå på scenen, på pallens øverste trinn, er et minne for livet.
I ettertid har han klart å forhandle frem en bedre utstyrsavtale, og han har fått et økende antall «rare» forespørsler om å stille opp i 50-årslag, utdrikningslag, eller være «gave» i form av en treningsøkt sammen med konfirmanter. Han må si nei.
— Jeg vet veldig godt hva som har gjort at jeg har kommet dit jeg er i dag og jeg må bare fortsette på det sporet. OL-gullet ble en motivasjonsboost.