I dag kommenterer Arne Scheie sitt siste hoppukerenn. Foto: METTE BUGGE
RADARPA: Litt tull og tøys er det tid til før «alvoret» starter. Samarbeidet mellom Espen Bredesen og Scheie har vært positivt for begge. Trolig fortsetter Bredesen, hvis NRK vil. Foto: Mette Bugge

BISCHOFSHOFEN (Aftenposten.no): NRKs Arne Scheie har kommentert nesten 1020 hopprenn. Akkurat dette glemmer han aldri.

6. januar 2014 er dagen da Scheie kommenterer sitt aller siste renn i hoppuka, som NRKs medarbeider. Aftenposten har prøvd å lete etter tabber han har begått i de 42 årene han har vært i hoppuka, men fangsten er mager. Likevel er det noe Scheie selv sier at han aldri kommer til å glemme.

— Jeg og Jon Herwig Carlsen kommenterte fra nyttårshopprennet i Garmisch-Partenkirchen 1. januar 1996. Espen Bredesen, som er ekspertkommentator i dag, hoppet dårlig i 1. omgang, men hadde en vanvittig 2. omgang. Jeg og Jon ga alt da vi kommenterte og var kjempefornøyd etterpå. Vi mente at dette måtte være tidenes kommentering, ler Scheie, og fleiper litt. Men han understreker at paret var meget godt fornøyd med jobben og ga hverandre «high five». Så skjedde dette:

— Vi fikk beskjed hjemmefra om at ingen hadde hørt oss. Det var tekniske problemer. Da falt vi sammen som to kluter ned på gulvet.

Seertallene opp

Jon Herwig Carlsen, som var sammen med Scheie elleve sesonger i bua, frem til år 2000, husker episoden godt.

— Lyden falt ut, og ingen fortalte det til oss. Vi hadde mobiltelefoner og kunne løst kommenteringen på den måten, men hadde naturlig nok slått dem av. Det «verste» var at seertallene gikk opp da ingen hørte oss…

- Hvordan forklarer du det?

— Det var studioverten som overtok. Seertallene pleier jo alltid å gå opp i 2. omgang, ler Carlsen, som husker at han var litt ergerlig over å ha snakket og snakket uten at andre enn Arne Scheie hadde hørt det.

-Jeg følte at jeg hadde gjort en god jobb, sier Carlsen, som skal være med å feire sin mangeårige kollega på Ullevaal tirsdag kveld. Da runder Scheie 70 år og kommer nesten direkte til egen fest.

Tabber?

— Scheies debut i hoppuka fant sted 1. januar 1973, da med NRK-legende Øyvind Johnsen ved sin side. Scheie hadde begynt som vikar i statskanalen i 1971 og ble fast året etter. Scheie, med en fortid som hoppdommer og navnet Arne jr, oppkalt etter faren, hadde oppdraget å holde orden på alle hopperne sirlig nedtegnet på kort som lå i riktig rekkefølge.

Da Johnsen ga ordet på direkten til Scheie, klarte han samtidig å veive ned alle kortene. Dermed måtte unggutten ligge på alle fire og samle sammen haugen, og kom til hektene etter hvert

- Men hvorfor ble juniornavnet borte?

— Vi bruker ikke jr er i NRK, var beskjeden jeg fikk den gangen.

Da sønnen kom inn i NRK, måtte Arne Scheie jr imidlertid droppe «vedhenget».

Gode forberedelser

Scheie pleier å sitte to-tre timer på pressesenteret og ajourføre listene sine, og friske opp navn og tall. Espen Bredesen, som har vært med ham noen sesonger nå, er imponert.

— Han er alltid usedvanlig godt forberedt til enhver tid. Og jeg kan heller ikke huske at han har gjort noen tabber, annet enn forsnakkelser som er fort å gjøre. I denne hoppuka har han noen ganger kalt Ole Marius Ingvaldsen for Ole Marius Iversen. Da pleier vi å fleipe litt med det.

Scheie tror at de fleste mennesker gjør feil fra tid til annen.

— Da jeg var i Engelberg før jul, ønsket jeg god jul fra Oberstdorf. Noen ganger hører man ikke selv at man sier noe feil, sier Scheie og fortsetter:

– Jeg har hatt nesten 2000 livesendinger i skihopping og fotball. Det dumme når man går på direkten er at man ikke får tatt tilbake det man sier feil. Det jeg har lagt størst vekt på i alle disse årene er at når vi går ut av sendingen, skal resultatene være riktige. Det hender jo at man får uoffisielle lister som viser seg å være feil.

Scheie er alltid ute i god tid, men minnes da han i en VM-kamp i Mexico kom inn i boksen da lagene gikk ut på banen, og det uten å ha lagoppstilling.

Det bemerkelsesverdige er at han omtrent aldri er blitt syk i disse årene. Han har aldri måttet avstå en sending på sine mange reiser i utlandet.

— To ganger har jeg vært uggen i halsen, men gjennomført. Jeg måtte melde pass til et renn i Vikersund i 1980, på grunn av ørebetennelse. Da hadde vi kjørt med åpent vindu i bilen fra OL i Lake Placid til Montreal. Dessuten mente ledelsen at jeg ikke skulle kommentere NM i skihopping forrige sesong, fordi jeg hadde ødelagt meg da jeg syklet på vinterføre. Bank i bordet, jeg har vært heldig og holdt meg frisk.