Han var i luften da lagkompisene tok stafettgullet og måtte se det i reprise da flyet traff bakken igjen.

– Jeg fikk jo vite det akkurat i det vi landet. Vi slo opp tabloider og Discovery for å se rennet på nytt. Det var en helt enorm laginnsats fra Norge. Det var veldig kult å se, sier Riiber til VG.

– Det er veldig stas og jeg fikk jo med meg at de tok med et bilde av meg opp på pallen. Det viser hvilke godgutter de er. Vi er en liten kombinertfamilie, men vi har veldig tette bånd. Det er veldig gøy at de hadde meg litt med i jubelrusen.

Les også: Gullheltene hjemme i Norge: – Godt å være på norsk jord

I ankomsthallen viste VG frem bildet av lagkameratene hans som sto på pallen med bilde av Riiber.

– Jeg skulle gjerne vært der selv. Jeg setter veldig pris på at de tenker på meg. De har vel sikkert fått med seg at ting ikke har gått helt på skinner for min del i dette OL-et, men samtidig har de snudd det til noe positivt og leverte veldig gode prestasjoner selv. Så det står det stor respekt av.

Sportssjef Ivar Stuan fortalte onsdag at Riiber hadde hatt det verre enn han hadde trodd.

– Jeg har ikke hatt det så ille. Selvfølgelig blir jeg jo skuffet når jeg gjør den feilen i langrennssporet, det ville alle vært. Bunnpunktet var nok der. Samtidig fikk jeg mestring i bakken. Hoppbakken la litt føringen hvordan OL ville ha blitt med normale omstendigheter og form. Så det må jeg bare ta med meg videre, sier kombinertkometen og fortsetter:

– Jeg gjorde alt riktig før mesterskapet, og gjorde alt jeg kunne, men akkurat omikron klarte jeg ikke å vinne over.

Riibers dårlige langrennsform gjorde at han ga bort plassen sin på stafettlaget til Espen Bjørnstad.

– Det var utrolig lett. Jeg følte meg såpass dårlig under det langrennet at jeg ikke følte at det var forsvarlig å gå under den stafetten. Stafett er fem kilometer, og det er en hard distanse der du går alt du kan. Da kan også avstandene bli store i OL, og den risikoen ville ikke jeg ta. Ivar og resten av støtteapparatet var villige, men jeg følte at Bjørnstad hadde noe uoppgjort og var en sterk reserve. Det var aldri et tidspunkt der jeg følte det var feil at jeg skulle stå over.

Oslo-gutten står uten gull etter Pyeongchang-OL i 2018 og Beijing-OL i 2022. Det gjør at han nå retter blikket mot Milano og Cortina i 2026.

– Det gjør jo at Cortina blir desto viktigere i min statistikk og karriere. Verdenscupen er viktig også for meg, og det å prøve å være en vinnermaskin, forteller han.

Nå skal kombinertstjernen få seg noen dager hjemme i Norge, før han skal se om formen er på plass til verdenscuprenn i finske Lahti.

– Det er digg. Det er ingen månefolk her som går i månedrakter og spyler klor og sprit på alle overflater. Det er litt deilig å få et litt mer avslappet forhold til smitte igjen. Det er stor kontrast.

En annen som fikk et utfordrende mesterskap er Ingrid Landmark Tandrevold. Hun så ut til å være på vei mot en medalje på jaktstarten, men skiskytteren stoppet nærmest helt opp på den siste kilomteren og kollapset over målstreken.

Derfor ble hun også sendt hjem fra mesterskapet, istedenfor å gå stafett og fellesstart.

– Hvordan har de siste dagene vært?

– Det har ikke vært kjempekult. Jeg skulle helst gått stafett i går og skirenn i morgen, men det prøver jeg å ikke tenke så mye på nå. Nå må jeg se fremover.

Hun forteller at hun har fått mye støtte fra lagvenninnene.

– Det er jeg utrolig takknemlig for.

Nå håper hun å stå på startstreken i verdenscupen om halvannen uke.

– Men akkurat nå er det ikke opp til meg å bestemme. Jeg må bare ta dag for dag og ta så grundige undersøkelser som mulig, sier Tandrevold.