foto
Aftenpostens fotballekspert, Lars Tjærnås.

Ansiktene uttrykte mer vantro enn skuffelse hos publikum og spillere. Thomas Müller hadde scoret Bayerns tredje mål på mektige Camp Nou. Sifrene 0-3, som lyste på tavlen, var ille kvelden 1. mai 2013. De som ikke lyste var mye verre. 4–0 i første kamp var blitt til 7–0 sammenlagt, den største marginen i CL-historien over to semifinaler. Laget som hadde tatt fotballen til et nytt nivå var ikke bare detronisert fra tronen. Det var gjort til latter.Tapet resulterte i en selvransakelse hos Barcelona. Den måtte komme. Løsningen ble å dreie spillestilen vekk fra røttene. Ikke mye, men nok til at det var merkbart for dem som fulgte klubben tett.

Mislykket endring

Under Gerardo "Tata" Martino kunne vi oppleve et Barcelona som i bortekamper mot de beste overlot litt av styringen og heller ville kontre. Vi kunne til og med stadig oftere se ballen ble spilt over hodene på midtbanespillerne. Det kunne ikke gå, selv med fenomenale resultater. Når de heller ikke var spesielt fenomenale, målt etter klubbens målestokk, ble løsningen enkel. Ny trener, og gammel kurs.

Den gamle helten Luis Enrique var mannen som ble satt til å ta klubben tilbake til røttene. Det har, etter noen startvansker, gått aldeles strålende.

I 2015 har Barcelona spilt bedre enn på lenge, enkelte mener bedre enn noen gang. De er tilbake til tiden der motstanderne låner ballen stort sett kun hver gang de tar avspark etter baklengsmål. Det skjer ofte. Nå venter imidlertid en motstander av et annet format, med en helt spesiell trener.

Josep "Pep" Guardiola er på mange måter Barcelona. Han er vokst opp i klubben, spilte elleve suksessrike sesonger på midtbanen, og overtok som trener da han rykket opp fra Barcelona B sommeren 2008.

Dette blir kampen mellom Guardiolas lag og Guardiolas "DNA". Katalaneren og Bayern opplevde sitt eget semifinale-mareritt i fjor, da de røk 0–5 sammenlagt mot Real Madrid. Vær sikker på at de er forberedt til minste detalj for at det samme ikke skal skje igjen.

Magisk trio

Dette er kampen mellom verdens kanskje aller ypperste kollektiv mot verdens beste offensive mannskap. Sentralt i siste påstand står Barcelonas mektige og magiske trio på topp. Messi, Neymar og Suarez har nå fordelt over hundre scoringer mellom seg denne sesongen. De er glitrende enkeltspillere, og tryllekunstnere som trio. Luis Enriques kanskje viktigste bidrag er at han har fått de tre til å innordne seg hverandre. Alle tegn tyder på en gjensidig trivsel og respekt som har gjort at de "sender og mottar på samme frekvens".

Lykkes Guardiola med det "umulige", å stoppe dem, går Bayern til finale.

Han vil gjøre det umulige på en like umulig måte. Han vil kontrollere kampen.

Å ville styre kamper på Camp Nou er som å bestemme seg for å bestige Mount Everest ved å gå baklengs hele veien. I Barcelonas hule må du underordne deg vertskapet. Det er en uskreven regel.

Et sentralt spørsmål

Pep Guardiola tenker ikke sånn. Hjørnestenen i hans filosofi er å ta kontroll ved alltid å være i overtall sentralt i banen. Vær sikker på en ting. Mot Barcelonas 4-3-3 kommer Bayern med en variant som sikrer at de er minst fire spillere sentralt.

Derfor blir dette også kampen om å beholde ballen. Ingen vet bedre enn Pep at Barcelona satser alt på å vinne ballen tilbake de første tre sekundene etter at de har mistet den. Greier Bayern å beholde den lenger enn det, kan de beholde den i ganske lang tid. Da unngår de å havne i den runddansen alle havner i mot katalanerne: Du jager ball lenge – du vinner ballen kort – du jager ballen lenge igjen. Til slutt bryter forsvarsverket ditt sammen.

Det blir to vidåpne kamper mellom to giganter. Så åpne at vi kanskje må lene oss på statistikken for å peke ut en favoritt.

Gjennom årene i CL har 61,5 prosent av tyske lag i semifinale avansert. Tilsvarende tall for spanske klubber er 45,8. For katalanerne handler det om mer enn å avansere. Det handler om å gjenopprette æren etter marerittet for to år siden.