Vålerenga-direktør Jan Tore Kjær har invitert Stortingets politikere på omvisning. Jordal Amfis rotter, råte og rumpelukt skal stilles ut, til spott og spe. OL-arenaen fra 1952 skal henges ut for det den er; passé, oppbrukt, utslitt – og for det den absolutt burde ha vært; historie!

Men det er liv i den gamle damen ennå. Stavangers DNB Arena og Hamars og Lillehammers OL-anlegg all ære, men det er fremdeles svært lite i Idretts-Norge som kan måle seg med et fullsatt og gullsultent Jordal.

BLOGGER: Roy Ellingsen er journalist og redigerer i 100% Sport. Han har jobbet i Bergens Tidende siden 2001. Han dømmer ishockey på forbundsnivå, er oppvokst i Bergenshallen og er medlem av to ishockeyklubber; Djurgårdens IF og Lyderhorn. Aller helst skriver han om ishockey, men som sportsjournalist i Bergens Tidende har han også dekket Brann, Løv-Ham, Sogndal, Fyllingen, Tertnes, Sandviken, Arna-Bjørnar, Nyborg, BSI og en hel rekke enkeltutøvere tett. Foto: Jan M. Lillebø

Slik det var i seriefinalen i vår, da Vålerenga hentet hjem enda en tittel. På de dagene holder Jordal verdensklasse. Når de nesten skummelt bratte tribunene er fulle av skrålende supportere, da kan enhver moderne arena ta seg en bolle.Dessverre er det flere hverdager enn festdager, også i idretten. Jordal er en møllestein om halsen på Kjær, Knutsen, Ask, Søberg og alle de andre som prøver å prestere der, selv om jeg vet at de er minst like glad i arenaen som jeg er.

Jordal har mye felles med to andre ishaller av samme type. Johanneshov i Stockholm og Sportovni Hala i Praha. I Oslo, Stockholm og Praha ble det bygget nye, fantastiske, hypermoderne multiarenaer, der det var meningen at lagene skulle spille.

Det gikk noen år, så flyttet Vålerenga tilbake fra Spektrum, Djurgården og AIK tilbake fra Globen til Johanneshov og Sparta Praha spiller den dag i dag i Sportovni Hala, selv om mer moderne alternativer finnes.

Om eksperimentet med Spektrum og Globen har vist noe, så er det at en moderne arena skal være som den i Stavanger – på ishockeyens premisser.

Der håper jeg vi kan redde noe av Jordal. På sitt pølsepapir skriver direktør Kjær at Jordal «ikke lenger er et oppussingsobjekt».

Jeg håper vi på ruinene av elskede Jordal kan bygge en ny hall, uten mugg og råte (svett susp blir det vel alltid), men med alt som gjør Jordal spesielt i positiv forstand; hesteskoen, det lave taket og over 60 år med ishockeyhistorie.

Uansett hvor du er oppvokst i Hockey-Norge, er det noe helt eget ved Jordal Amfi. Til og med tilreisende tilfeldige svensker som svinger innom vår eliteserie har hørt om arenaen. Den er i ordets rette forstand legendarisk. Landets andre hockeyklubber vet ikke om noe bedre enn å slå Vålerenga på Jordal. Jeg kommer aldri til å glemme den første kampen jeg dømte der. Bergensere skal ikke elske noe ved Oslo. Men jeg innrømmer gjerne at det er noe med Jordal Amfi.

La oss få et nytt Jordal Amfi, ikke en hall som alle andre. La hockeyen få en ny, sårt tiltrengt storstue i Oslo. La nye lukter komme, men ikke ta fra oss drømmene, historiene, utsikten til og smaken av Jordal Amfi.